Bokelskere.no

Arme Cal. Han prøver alt han kan å vinne sin fars kjærlighet, mens faren, Adam Trask, systematisk favoriserer broren Aron. Øst for Eden blir presentert som en roman om en konflikt mellom to brødre. I mine øyne handler den like mye om en far-sønn-konflik. Cal hungrer etter farens anerkjennelse og kjærlighet. Han leter etter seg selv og sine røtter, og han har en sterk trang til å vite sannheten om sin mor, som han føler et nært slektskap til. Mulig noe av forklaringen på farens avvisning ligger her.

Jeg synes far-sønn-konflikten kommer spesielt tydelig frem i filmen fra 1954 med James Dean i rollen som Cal (selv om jeg også tenkte på den under lesingen). Dean fremstiller Cals sårbarhet, ensomhet og ikke minst lengsel etter kjærlighet og anerkjennelse på en gripende måte. Jeg kom i tanker om en annen filmtittel, Rotløs ungdom.

Jeg regner med at de fleste har lest ferdig bøkene, men for de som ikke har gjort det, legger jeg her inn en advarsel om at jeg nå vil røpe slutten.

I filmen kommer det, takket være den innsiktsfulle Ambra, til en forsoning mellom far og sønn. Adam Trask, som er rammet av hjerneslag, misliker sykepleiersken. Cal tilbyr seg å skaffe en ny, men Adam hvisker i Cals øre: ”Ikke finn en ny, du skal bli her og ta deg av meg”. Det er i hvert fall slik Cal referer svaret for Ambra, vi filmseere hører det ikke.

Bokens avslutning åpner for flere tolkninger, slik jeg ser det. Kokken Lee, som nærmest er blitt en del av familien”, trygler den slagrammete Adam om å gi Cal sin velsignelse og ”ikke la han stå alene igjen med sin skyld.” ”Hjelp ham, Adam – hjelp ham. Gi ham hans sjanse. La han bli fri.” Og Adam løfter den høyre hånden, en tomme, før den synker ned igjen. Lees lettelse over denne handlingen gir inntrykk av at Adam gir Cal sin tilgivelse. Så Lee ber Adam om si sønnen navn. Etter store anstrengelser ”fyltes lungene hans. Han pustet ut, og leppene hvisket et ord som syntes å bli hengende i luften: Timshel!”

Timshel er et ukjent ord for meg. Når jeg søker det opp, finner jeg blant annet dette:

“The main theme for East of Eden turns on the correct translation of the Hebrew word timshel, translated differently in various versions of the Bible. The word appears in the Cain and Abel story in Genesis, when God discusses sin with Cain.

What is the true meaning of this passage?
(a) God promises Cain that he will conquer sin ("thou shalt rule over him")?
(b) God orders Cain to conquer sin ("Do thou rule over him")?
(c) God blesses Cain with free will, leaving the choice to him ("Thou mayest rule over him")?”

Her er altså flere muligheter. Adam sier til sin sønn Cal at:
a) Gud vil hjelpe ham med å overvinne sin synder.
b) Gud pålegger ham å overvinne sine synder.
c) Cal har sin frie vilje og det er opp til han selv om han vil overvinne sine synder.
- og hvorfor sier faren dette spesielle ordet, og ikke sønnens navn...

Har noen av dere tanker om dette, vil jeg gjerne høre dem.

Det at Steinbeck gjør Cal til en ”bærer av synden” (jeg oppfatter det slik), er også verdt en diskusjon. Her er det vel opptil flere andre som har ”sine svin på skogen” for å si det litt flåsete.

I likhet med Marit, tolket jeg Timshel som en oppfordring om å benytte sin frie vilje. Det er noen måneder siden jeg leste bøkene, så jeg husker ikke alle detaljer. Men det jeg sitter igjen med etterpå, er en følelse av at bok 1 var en nesten gammeltestamentlig utgave av arvesynden, mens bok 2 åpner opp for mer nyanser mellom godt og ondt hos personene, og håp om at det går an å bryte onde sirkler og at det går an å ta ansvar for eget liv - ikke bare skylde på en ond skjebne.

I kapittel 38 har jeg markert to avsnitt som jeg synes sier mye om brødreforholdet og Cals forhold til omgivelsene:

Så langt tilbake Cal kunne huske, hadde han lengtet etter varme og ømhet, slik som alle gjør. Hvis han hadde vært enebarn, eller hvis Aron hadde vært av en annen type, kan det hende at Cal hadde fått kontakt og funnet kjærlighet lett og normalt. Men fra første stund ble folk tiltrukket av Aron på grunn av hans utseende og hans åpne vesen. Naturlig nok forsøkte Cal å vekke oppmerksomhet og kjærlighet på den eneste måten som han visste om - nemlig ved å prøve å oppføre seg som Aron. Men det som var inntagende i Arons lyse troskyldighet, virket mistenkelig og ubehagelig hos den mørke Cal med de plirende øynene. Og siden det var påtatt, virket det heller ikke overbevisende. Det hendte Cal ble irettesatt for å si eller gjøre nøyaktig det samme som Aron hadde fått smil eller ros for.

Et par slag på snuten kan gjøre en hvalp håndsky, og et par avvisninger kan gjøre en gutt sky for livet. Men mens hundehvalpen vil luske unna eller legge seg på rygg og logre, kan det hende at en liten gutt dekker over sin skyhet ved å late som han er likeglad, ved å kjekke seg, eller ved å lukke seg inne i seg selv. Og når en gutt først har opplevd å bli avvist, da vil han øyne kulde og avvisning selv der hvor den ikke finnes - eller, hvilket er enda verre, han vil fremkalle det hos folk simpelthen ved å vente det.

Her sier han vel også en del om betydningen av arv kontra miljø - noe jeg mener han stadig kommer tilbake til på ulike måter videre utover i boka.

To vakre og innsiktsfulle avsnitt, som favner mye av essensen i boken. Jeg blir nesten på gråten. Så fint at du trakk dem frem, Bjørg. Takk skal du ha.

Lee nevner jo også for Cal fleire ganger i boka at han ikkje treng å vere ond fordi om mora er det, han kan velge sjølv om han vil gjere onde eller gode ting. Altså heilt i tråd med tolkning c) av timshel.

Eg vil også peike på starten av kapittel 34, der eg meiner Steinbeck langt på veg forklarer meininga med historia:
"Jeg tror det finnes bare én historie i verden, en eneste, og den har skremt oss og begeistret oss ..."
"I sin tilværelse, i sine tanker, i sine lengsler og ambisjoner, i sin griskhet og grusomhet, og i sin godhet og gavmildhet også, er menneskene fanget i et garn av godt og ondt. Jeg tror det er den eneste historien vi har, og den går igjen på alle følelses- og intelligenstrinn."

Apropos å bere med seg synda; korleis oppfattar de at Cal ikkje fekk kainsmerke? Både Charles og Cathy fekk jo eit kainsmerke i panna.

Disse kainsmerkene får jeg ikke helt tak i. I den opprinnelige historien (Genesis) er dette merket et slags signal om Guds beskyttelse, og i alt jeg har lest om saken, er det ingen som riktig kan forklare om det var et fysisk merke eller noe annet, udefinerbart. Kanskje Cal er merket på en annen måte? Eller kanskje mangelen på fysisk merking betyr at han ikke bærer på arven etter Kain?

Det er mange svin på skogen i denne romanen. Men er det ikke egentlig Cal sjøl som gjør seg til en "bærer av synden" - godt hjulpet av en del omstendigheter? Arvesynden pga. et brodermord tidlig i menneskehetens historie, pluss den litt mer direkte arven fra mor. Han mener dessuten å ha framprovosert brorens død. Det at han stadig har følt seg avvist av faren, bekrefter jo oppfatningen hans av å være et utskudd.

Det hebraiske ordet timshel ble introdusert i kapittel 24, der det berettes om Samuels aller siste besøk hos Adam, og der Lee forteller hva han har funnet ut om dette ordet: Det er ingen befaling fra Gud om å overvinne synden, heller ikke et løfte fra Gud om syndsforlatelse, men en oppfordring til mennesket om å bruke sin frie vilje: "Det tilsagnet gjør mennesket stort, gir det rang med gudene, for tross skrøpelighet og lidderlighet og brodermord kan det fremdeles treffe sitt valg. Det kan velge sin vei og kjempe seg gjennom til seier", forkynner Lee.

Timshel er altså Adams siste ord. En oppfordring til Cal om å gjøre sine egne valg. Om Cal kanskje ikke forstår hva det innebærer, så gjør iallfall Lee det. Litt gåtefull avslutning, men jeg velger å tolke det som en anerkjennelse av at Cal er like verdifull som ethvert annet menneske.

”Men er det ikke egentlig Cal sjøl som gjør seg til en "bærer av synden"

Men Cal er et barn, knapt voksen når romanen slutter! Innlegget ditt fikk meg til å skumme igjennom kapittel 24 på nytt. I det kapitlet er Cal og Aron 11 år. Lee sier i en samtale med Samuel: ”Han (Cal) må slåss for sitt liv, hans bror behøver ikke å slåss”. Og litt senere spør Samuel Adam: ”Er du mer glad i den ene gutten enn i den andre?”. Adam unnviker spørsmålet og dreier samtalen over på et annet tema. Må ikke foreldrene, også den fraværende moren Kathy, bære et ansvar for guttenes oppfatning av seg selv? For hvordan Cal gjennom hele oppveksten har lært å se på seg selv som mindreverdig broren, som et syndig ”utskudd”?

At ordet timshel var nevnt tidligere har gått meg hus forbi. Takk for oppklaringen! Din tolkning virker rimelig og sympatisk. Men i kapittel 24 blir også andre tolkninger av ordet drøftet, tolkninger i tråd med de punktene jeg nevner i mitt forrige innlegg. Ikke for å være vrang eller påståelig, mer ”for the case of the argument” – vi kan strengt tatt ikke vite hvilken tolkning Adam legger til grunn i sitt siste ord i denne romanen.

Interessante synspunkter, Lillevi, men her velger jeg å holde på mitt. Timshel-samtalen i kapittel 24 handlet ikke om Cal og Aron, men generelt om tolking av "brodermord-fortellingen" i første Mosebok. Steinbeck har nok ment at leserne skal se en parallell, men i akkurat den sekvensen er det ikke noe som tyder på at guttene er involvert, verken som tilhørere eller som underliggende tema i samtalen. Adam minnes riktignok forholdet til sin egen bror og tenker sitt, men spørsmålet om favorisering av den ene av sønnene hans blir stilt i en annen sammenheng.

Cal elsker sin bror og beskytter ham, samtidig som han nok forakter ham en smule. Aron er pen og snill, men så naiv at han trenger en storebror. Cal er ganske visst den "slemme" av dem helt fra tidlig alder (jf. det første møtet med Abra), men slik jeg ser det, er det først da faren nekter å ta imot pengegaven hans at han for alvor kjenner seg forsmådd og bitter og lar seg overvelde av negative følelser.

Når det gjelder timshel, er jeg temmelig sikker på hvilken tolkning Adam og Lee er sammen om.