Picoults evne til å fortelle en historie fra mange sider, og å male i gråtoner fremfor sort/hvitt gjør selv historier som burde være klisje og ihjelfortalte til nyanserte og engasjerende. Jeg liker godt det at hun stadig bytter perspektiv, og varierer mellom å kanskje overforklare og forenkle enkelte aspekter mens hun utfordrer leserne i andre. Nåtidshistoriene i The Storyteller er OK og fungerer fint i seg, mens tilbakeblikkene er både tankevekkende og gripende og løfter det hele fra underholdningsroman til noe litt mer. Og gjør at jeg fortsatt er hekta på Picoult og hennes imponerende evne til å skape noe "lettlest med substans".
Sist sett
