Skjønner hva du mener - og skal ikke forsøke å "omvende" deg til å bli en samleser. Men jeg fikk lyst til å skyte inn at for meg er ikke poenget med samlesing å dissekere en bok, men å forstå den bedre enn jeg gjør på egenhånd. Ved å lese den sammen med andre engasjerte lesere, får jeg nyte godt av deres bakgrunnskunnskap og research underveis - slik at jeg får med meg poenger i boken som ellers ville gått meg hus forbi. Og jeg kan få luftet mine tolkninger og høre om andre tenker i samme baner, eller om jeg kanskje har misforstått fullstendig. Gode samlesninger - akkurat som gode litteraturforelesninger - åpner opp verket for deg, slik at opplevelsen blir rikere enn om du hadde lest helt alene. Jeg sier ikke at du ikke fint kan få en stor - stor "nok" - opplevelse på egenhånd, men altså - det er merverdien ved samlesningen som appellerer til meg. Jeg har ikke studert litteraturvitenskap, men jeg har studert språk, og da er skjønnlitteratur en del av pensum. Jeg slet for eksempel med Stendhals Rødt og sort - og skjønte ikke av meg selv at selve tittelen henspilte på hovedpersonens karrieremessige dilemma: skulle han velge en militær løpebane (rød uniform) eller en geistlig (sort prestekappe)? Dét måtte jeg på forelesning for å få vite...
Vellykket felleslesning kan være skikkelig gøy - som når Jostein Røyset nå i sted delte fruktene av sin research om kinesisk brennevin... Da blir jeg litt irritert på meg selv over at jeg ikke kom i gang med å lese Øst for Eden sammen med de andre nå - tenk på all moroa jeg dermed ikke får "live" mens jeg leser boken!
Det bildet ditt -eller rettere sagt de to bildene - om forfattere som "gjerne vil vise fram hvor pen sømmen er på vranga og hvor perfekt de har laftet tømmeret i hjørnene..." var knakende bra, forresten! Jeg tror ikke forfattere som "får det til" jobber på den måten, riktignok, men jeg humret godt.
Viser 2 svar.
Etter å ha lest innlegg ditt annelingua, kunne jeg egentlig bare latt være å kommentere: du fikk fram akkurat det jeg ønsket å formidle. "Meropplevelsen" man får ved å diskutere med andre, eller ved selv å analysere en bok mer inngående, er unik. Da jeg startet på mitt språkstudium var jeg litt skeptisk, nettopp på grunn av "redselen" for å få leseopplevelsen ødelagt av analysering. Ja, før den tid kunne jeg skrevet nøyaktig det samme innlegget som MiaMaria. Men slik gikk det ikke, tvert imot. Ved å gå dypere inn i en bok, åpner det seg en helt ny verden som bare gir flere leseopplevelser. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive "gode leseopplevelser", men det stemmer ikke. Noen bøker gjør vondt, veldig vondt. Det er ikke alle bøker jeg føler for å gå dypere inn i, Jan Roar Leikvolls Fiolinane er en slik bok. Vond og "ekkel", og jeg var "redd" for å få denne til eksamen. Heldigvis slapp jeg det!
Når det er sagt: jeg verken analyserer eller går dypere inn i alle bøker, men jeg synes faktisk jeg får mer ut av de fleste bøker nå. Ikke for å nedvurdere andre sin leseopplevelse, men for meg har "språkdykket" gitt utrolig mye.
Så fint å høre at jeg klarte å finne ord som også du kjente deg igjen i! Vi har kanskje også vært heldigere enn MiaMaria med de "analyserundene" vi har vært med på. Da jeg leste innlegget ditt nå kom jeg til å tenke på James Woods bok How Fiction Works - har du lest den? Jeg begynte å lese i den for et par år siden, og syntes den var glitrende - underholdende og lærerik om hvilke "grep" forfattere kan benytte for å få leseren med inn i sitt univers. Så var det bare det at jeg hadde lest så altfor få av de bøkene Wood henter eksempler fra, så jeg fant ut at jeg måtte lese meg opp før jeg gikk tilbake til Wood. Og så glemte jeg ham visst... I alle fall har jeg veldig gode minner om hans gjennomgang av Katherine Mansfields novelle The Garden Party, som jeg skjønte at jeg måtte ha lest tidlligere (for jeg gjenkjente gradvis og vagt den ytre handlingen i novellen han fortalte om), men på langt nær fått så mye ut av før Wood begynte å analysere den for meg. Så er jeg også en sånn en som liker å finne ut hvordan saker og ting blir til, så jeg kan bli jublende imponert over å oppdage hva en forfatter egentlig har gjort for å få meg til å lese verket på en bestemt måte. Og i det jeg skal til å avrunde dette innlegget slår det meg at det er litt som vitsefortelling: samme vits kan bli en pinlig og langdryg affære eller en historie som utløser store latterbrøl, alt etter hvem som forteller den. Og siden jeg selv ikke er særlig god til å fortelle vitser, synes jeg jo det er artig å reflektere over hva de gjør, de som eksellerer i kunsten!
Sist sett
