Er venner alltid til å stole på?
Camilla Larsen er en helt vanlig tenåringsjente, helt til hun begynner på ungdomskolen og hun er på tur sammen med de andre elevene. Medelevene hennes finner henne i en alvorlig syk tilstand på skogsturen og Camilla blir fraktet til sykehuset. På sykehuset merker Camilla merkelige sider av seg selv som hun må for all det skjule for de andre. For det er noe med varmt vann og varme generelt som gjør til at kroppen hennes forandrer seg radikalt. Hvordan kan hun skjule dette i den normale hverdag når hun skrives ut igjen?
Vera Micaelsen kjenner jeg til som tidligere barne-tv programleder. Vet ikke om hun er det nå lenger (ser ikke på barne-tv), og nå har hun gitt ut ungdomsromanen: Hyperpubertet. Denne kom helt uventet i posten tidligere i høst (jeg liker overraskelser, ikke angående selve livet, men gjerne i bokform). Ingenting er som en uventet bok i postkassa. Ja takk, til bøker i postkassa i stedet for alle disse reklameflyerne som går rett i containeren med en gang.
Med stor usikkerhet og meget skeptisk leste jeg denne boka. For bokomslaget og ikke minst, tittelen fikk meg til å tenke: Er dette en bok for meg? Shit au. Jeg leser jo all mulige bøker fra forskjellige sjangre og for forskjellige målgrupper, så hvorfor ikke? En bok er en bok og jeg leser alt det jeg kommer over. Det er bare sånn jeg er. Det tok litt tid før jeg leste denne på grunn av at jeg måtte lese noen andre bøker først. Prøver å prioritere bøkene så godt jeg kan. Både av de jeg får av forlag/forfattere og de jeg kjøper selv. Vil jo gjerne lese alle bøkene jeg får og har. Vil ikke gå glipp av noe, så bedre sent enn aldri ...
Boka handler om riktige og feil valg. Camilla blir "vennegjengens" plutselige kule jente. Med hennes flaue, offentlige og ikke minst, ufrivillige opptrinn lager "venninnene" hennes korte videoer med Camilla som hovedperson. De legger ut videoene på bloggen deres på nettet. Camilla blir skolens store snakkis og veldig raskt populær på grunn av videoene med hennes flauser som blir lagt ut og spredt på nettet. "Hennes" videoer får mange visninger på veldig kort tid og Camilla føler at det er feil. Venninnene filmer henne i smug i mange pinlige situasjoner uten Camillas samtykke og syns at alt går ut over styr. Hun vet ikke helt hvordan hun skal håndtere alt dette. Og det virker som om alle plutselig vil ha en bit av henne. Faren til en av "venninnene" hennes bestemmer seg for å bli Camillas "manager" og moren hennes blir overlykkelig av å høre hvor berømt datteren hennes er på grunn av disse videoene. Men det er bare et problem. Camilla vil ikke være kjendis, og hun er lei av å føle seg mobbet av sine såkalte venninner og alle andre. Samtidig har hun kroppen sin som oppfører seg rart når hun minst venter det å "kontrollere". Hva i all verden skal hun gjøre for å få et normalt liv igjen?
Vera Micaelsen skriver veldig overdrevent (noe som er poenget med boka) og skaper det ene hysteriet etter det andre for hovedpersonen, Camilla. Selv om boka ikke ble så hysterisk morosm for denne leseren tar Vera Micaelsen opp et viktig tema. Nettopp: nettmobbing. Det er noe som dessverre foregår altfor mye av i dag. Det er jo som kjent mye lettere å mobbe noen, henge ut noen på nettet enn å gjøre det i det virkelige liv. Begge metoder skjer den dag i dag og det er selvfølgelig meget trist og ikke minst dumt. For hva skal offeret gjøre når det blir for mye? Det er et aktuelt tema som Vera Micaelsen gjør smart i å ta opp med denne boka.
Men dessverre har ikke Vera Micaelsen og jeg samme type humor. Joda, enkelte scener og situasjoner er nok komiske, men syns likevel ikke at det er festlig. Ikke festlig nok til å le, i alle fall. For meg ble det for mye styr og masete. Det blir for mye av mye og da kveler det historien, i alle fall for denne leseren. Camilla er en person som er lett å like og jeg ville finne ut hvordan det ville gå med henne, selv om historien er forutsigbar. Jeg ville se om jeg fikk rett. Jeg ville bare hennes beste. Men bortsett fra det så er ikke Hyperpubertet min type bok, men kanskje vil boka treffe for den rette målgruppen og gi dem et par latterhikst. Man vet jo aldri. Vi mennesker er jo så rare på hver vår egen måte:)
Sist sett
