Dette var på en måte en litt uvanlig bok slik jeg oppfatter den, den er lettlest, men likevel måtte jeg ta små pauser underveis for å riktig forstå det jeg hadde lest, og jeg tenkte mye på boka for hver gang jeg la den ifra meg.
Boka handler om 69 år gamle So Nyo Pak som kommer bort fra mannen i menneskemylderet på T-banen ved Seoul jernbanestasjon. De var på vei til å besøke barna som alle har flyttet fra landsbygda til Seoul etter de ble voksne. Moren var lite vant med å ferdes i byen, og barna, som alle var for opptatt til å møte foreldrene på jernbanestasjonen begynner å klandre både hverandre og seg selv for at de ikke tok seg tid til å møte dem.
Boka er delt inn i 4 kapitler, og i disse er det først den eldste datteren, deretter den eldste sønnen, ektemannen, og moren selv som har fortellerstemmene, og på denne måten måten kommer det tydelig fram at de alle angret på hvordan de oppførte seg ovefor hverandre. Og det er først når moren er borte at de merker hvor mye de virkelig satte pris på henne. De får også, på hver sin kant, vite om sider ved moren som de aldri tidligere har vært klar over.
Boka er tankevekkende på flere måter, ikke bare med tanke på den Koreanske kulturen, men også når det gjelder å vise andre hvem vi faktisk er, og hvordan vi verdsetter våre nærmeste.
Jeg gir boka terningkast 4.
Viser 2 svar.
Interessant å lese kommentaen din. Jeg har denne stående i hylla - foreløpig ulest. Hva hindrer deg å gi den et høyee terningkast?
Uten å røpe for mye så kunne tenkt meg å fått vite enda mer om de det handler om, og jeg kunne ønsket meg en annen avslutning. Men samtidig synes jeg dette var en bok det var vanskelig å gi terningkast til, og i det siste har jeg vurdert å slutte å gi terningkast, for det blir litt feil å sammenligne bøker på den måten.
Sist sett
