Bokelskere.no

[Med forlagets spennende omtale av boken ferskt i minne, satt jeg meg ned og leste, og jeg kan ikke si annet enn at det gikk en stund før jeg kom meg opp av godstolen igjen. Boken begynte i København, og tankene mine gikk både til turen vår for noen uker siden, og til teaterstykket Dyveke, som har litt av sin handling i København. De foretok til og med en dagstur nordover til Dyrehavegården, en perle som de færreste som besøker København får med seg. (Vi syklet hit på noen store svarte sykler en gang, og tilbrakte kvelden blant hjortene, og karusellene i parken.)
Denne parken var bygget allerede på 1700-tallet, og fra Fredrik V`s tid, har offentligheten hatt tilgang til den. Fantastisk! Jeg elsker sånne historiske romaner som får meg til å sette meg ned å google.

Det er et fantastisk språk i denne boken, helt i tidsånden og med mye både ettertanke og humor. De første 100 sidene forsvant, og jeg måtte presse meg til å ta en tissepause og smøre meg en skive, før jeg dukket inn i handlingen igjen. Kapitlene er lange, og har sin egen avgrensede handling. Først er vi i København, så på båten mot Grønland, og senere møter vi Morten igjen, når han har vært fem av sine ti år i tjeneste på Grønland.
Her skjer det noe med hele teksten, og jeg detter brutalt av lasset. Det hoppes i handlingen, og jeg blir en smule forvirret. Herfra er det viktig å følge med på overskriftene og årstallene, for å henge med.
Første del av boken er en klar sekser mens den delen som foregår på Grønland er en treer i mine øyne. Språket flater ut, og jeg bruker mye av energien på å forstå hva som skjer og lure på hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Mot slutten reiser han tilbake til København via Bergen. Vi får oppleve den store bybrannen i København i 1795, hvor jeg opplevde et glimt av bokens kvalitet fra de første 100 sidene, men når vi så går over til epilogen skjønner jeg atter lite. Hva er det forfatteren vil oppnå med denne hoppingen i tid?

Med tanke på at forfatteren faktisk har levd 15 år på Grønland, hadde jeg håpet å få en følelse med landet. I denne boken ble det full score for de delene hvor handlingen var i Danmark eller Norge, men handlingen fra Grønland var så oppstykket og forvirrende at jeg ikke fikk noe vettugt ut av det.
]1

Jeg nermer meg slutten på boken nu.
Leine skriver jo fantastisk! Boka er lang og bokstavelig tung, men du verden for en forteller!
Og for en research!
Leine har jo noen bilder som en nesten kan missunne ham at han har kommet på!
Det er endel groteske scener, men jeg har kost meg med boka, likevel, og vil gi den varme anbefalinger.
Jeg er veldig enig i at hoppingen i tid skaper forvirring. Jeg leser ganske mye, og jeg har aldri lest en bok der jeg har skjønt hvorfor forfatteren har brukt dette virkemidlet. Denne "hoppingen" skaper uro og spørsmål i MITT hode.
Språklig minus er at Leine som enkelte andre forfattere ikke konsekvent viser hvilken person det er som gjør/tenker/sier HVA i handlingen. (Jfr: ordet SOM skal henvise til det nermeste foranstående utsagn/person. Som leser skal en slippe å lese både en og to setninger før en er sikker på hvilken person som sier hva..)
Men dette er likevel en STOOOR leseropplevelse.
Du verden hvor masse kunnskap vi får med oss!

Så kjekt å høre fra deg, og høre at du har hatt en fin leseopplevelse. Dette med hopping uten å markere hvem som snakker kan til tider være forstyrrende, men noen ganger fungerer det bra.

Jeg skjønte ikke slutten, jeg.