Aleksander innfrir ikke helt forventningene fra omgivelsene rundt seg. Verken i barnehagen eller på skolen. Når han er ti år gammel får han diagnosen ADHD og legene gir ham Ritalin. Dette er bare begynnelsen. For hvert nye symptom, om det så er symptomer som skyldes abstinenser fordi han slutter med Ritalin, får han en ny diagnose som behandles med nye medisiner – sterke og avhengighetsskapende medisiner.
Det er moren til Aleksander som skriver denne boken, som skildrer hvordan hun sakte, men sikkert ser gutten sin gå til grunne, og hvordan hun på ingen måte har noe som helst å si i møte med et hjelpeapparat som forvandler Aleksander til en pillenarkoman.
Som før klarer jeg ikke helt å anmelde slike «historier fra virkeligheten» på vanlig måte. De litterære kvalitetene kommer i bakgrunnen for de sterke historiene. For dette er en sterk historie, dog ikke overraskende hvis man har fulgt litt med i media. Det er mange som får samme behandling som Aleksander. Som forventes å passe inn i vår A4-samfunn, og som får diagnoser nærmest kastet etter seg hvis man avviker fra normen, og dette blir man medisinert for. Når vi helt klart ser at med bare litt tilrettelegging og terapi, så vil disse menneskene fungere veldig godt i samfunnet…
(Så var det dette med å ikke starte en debatt om temaet da…)
Alt i alt en bra bok om temaet, og det er vondt å lese om denne morens kamp mot det såkalte hjelpeapparatet.
Viser 1 svar.
Det høres ut som en viktig bok! :-)
Sist sett
