Bokelskere.no

Unødvendig lang

Jeg har kommet til side 164 og synes ikke den fenger på noen som helst måte ... Lurer på om det har med smak å gjøre eller om jeg rett og slett er for dum til å se det geniale med denne boka.

Sier meg helt enig!

Jeg nærmer meg slutten på denne, og noe driver meg til å lese videre på tross av frustrasjoner i brønner og døde dyr i dyrehagen. Jeg nyter å ikke forstå og samtidig forstå hva som skjer, en merkelig bok! Den blir nok ikke min siste Mruakamis... men kjenner jeg trenger tid på å fordøye underveis! Noe helt for seg selv!

Ser lang ut ja, har den i lydbok, men jeg fant ikke at lydbok var oppført her.

Dette var mektige saker. Mange har sagt at Trekkoppfuglen er den boka de liker best av Murakami. Jeg er ikke helt enig. For meg ble både Norwegian Wood og Kafka på stranden bedre leseropplevelser. Jeg savnet litt nærheten og inderligheten i NW og jeg savnet humoren i Kafka. Både Trekkoppfuglen og Kafka på stranden beveger seg i et skyggeland mellom ulike virkeligheter. Dette mestrer Murakami på en briljant måte.

Likevel blir resultatet i Trekkoppfuglen litt forvirrende. Utrolig nok greier forfatteren å nøste opp alle tråder gjennom de siste sidene av boka, men det virker som om han egentlig hadde lyst til å fortsette, men plutselig fant ut at 640 sider var nok og fikk det travelt med å avslutte. Derfor ble oppnøstingen litt lettvint og hesblesende for meg. Likevel fortjener Trekkoppfuglen en fem´er.

Jeg synes ikke den var for lang. Det er deilig med bøker som bare varer og varer, så lenge handlingen drives framover og språket er mektig som her. For meg ble bare slutten litt brå.

Jeg ble akkurat ferdig med den, og er enig i at Kafka på stranden og Norwegian Wood er bedre. Boka føltes nesten litt... ensom?

Ensom? Javisst. I våre indre brønner er vi alltid alene, ikke sant! Trekkoppfuglen er, slik jeg ser det, Murakami så murakamisk at det gjør litt vondt. Selvsagt fordi det absurde, ubehaglige, kjedsomme, meningstomme og tilfeldige her er gitt stor plass. Man hypnotiseres, men på ubehagelig bad-trip-vis. Men dette er den eneste boka jeg har lest som jeg har drømt om (flere ganger) mens jeg leste den.

Er det ikke nettopp denne ensomme følelsen som ikke nødvendigvis er vond Murakami er så dyktig til å skape? Det er det jeg sitter igjen med etter bøkene av ham jeg har lest - alle karakterene så langt er på en eller annen måte utenfor samfunnet uten at det blir trist av den grunn.

Jeg synes Murakami mestrer fortellerkunsten - enten bøkene har mye eller lite handling føler jeg at jeg går inn i et helt annet univers som er veldig fremmed og både tiltrekkende og svært lite fristende på samme tid. Han skriver i en svært realistisk stil med en del overnaturlige eller helt merkelige fenomener - en blanding jeg liker veldig godt.

I forhold til hvilken bok som er best har også jeg "Kafka på stranden" som favoritt uten at jeg helt vet hva som får meg til å like den bedre enn de andre.