Bokelskere.no

Rufsetufsa, jeg ser ingen syting her... Du forteller åpenhjertig hva som foregår nå, og jeg setter faktisk pris på at du gjør det. Vibeke også. Andres åpenhet gjør godt for meg også, for selv sliter jeg med døgnvillske og blir helt forvirra av det i våken tilstand også, kjenner jeg ikke er i stand til å yte, ta avgjørelser, få ting unnagjordt, sjøl om jeg burde være fysisk i stand til det - sov 15 t siste døgn :-P For all del ikke slutt med sarkasmen, humor er en sunn måte å avreagere på...

Jeg har også blitt satt bort til en psykolog en gang fordi noen mente det ikke var noe bra at jeg "gikk og deppet". Den gangen visste jeg ikke at det bare var et introvert AS-behov å være i fred og ikke sosialisere en tid, så jeg opplevde psykologen som en plage og klarte å si det på andre besøket at han var på jordet og jeg hadde ikke behov for timene... Siden har jeg sett psykolog én gang og det var eksperten som stilte aspergerdiagnosen, jeg opplevde det hele som ganske nedverdigende, så jeg måtte bite i meg endel for å få papiret jeg trengte. Tre ganger til, sier du? Du klarer det, snakk om frustrasjonene dine, så har huan noe å tygge på. Så kan du heller vurdere etterpå om det var bortkastet.

Jeg ønsker dere virkelig lykke til begge, uvisse sliter og eneste måten å ta innersvingen på det på er å holde ut, dessverre. Vibeke, jeg ser jeg ikke leste godt nok nedover da jeg skrev om helgens lesing litt tidligere ;-) plutselig har tida gått og flyttinga et stress i fortida...

Tusen takk for støtte og at du ikke opplever meg som en plage eller at jeg syter:) Jeg vet godt ha du mener med å være døgnvill. Jeg vet heller ikke forskjell på natt eller dag lenger. Det spiller heller ingen rolle. Grunnen til at jeg går til arbeidspsykolog er at han skal vurdere om jeg trenger psykisk utredning for å finne ut om jeg har en psykisk diagnose eller ikke. Selv mener jeg at det er strengt tatt unødvendig, men samtidig skjønner jeg at det bare må gjøres hvis jeg skal få tillit til folka som skal bringe meg videre i arbeidslivet ellers kan jeg jo riskere å miste all støtte der også sikkert. Så jeg må bare gjennomføre en del ting som jeg absolutt ikke vil. Av og til må man gjøre ting her i livet som man ikke vil. Det er en del av livet.

Sarkasmen min tror jeg ingen kommer til å få vekk selv om den kan bli litt drøy, men den har alltid vært en del av meg og jeg gjør det ikke for å såre noen. Har alltid hatt en form for mørk humor. Jeg har en tendens til å se humor i mørke situasjoner. Det er vel min overlevelsesteknikk.

Vil bare ut i arbeidslivet igjen og da gjør jeg det jeg trengs av det som forventes av meg. Og håper at spesialister kan finne ut en måte på hvordan jeg kan holde svimmelheten og kvalmen i sjakk slik at jeg kan leve et så normalt liv som mulig for dette hjemmelivet er definitivt ikke noe for meg.

Jeg velger å være åpen med mine negative situasjoner for det er for mye lykke og fasade rundt omkring på facebook og overalt. Det blir så falskt. Det er som om det ikke skal være lov å være litt deppa også er det kjekt å bli kjent med folk på en annen måte også. Også her inne. Hva som foregår i deres liv ikke bare gjennom lesingen. Det syns jeg er interessant:)

Og tusen takk igjen for støtte. Det setter jeg pris på.

Det er alltid en utfordring om hvor åpen man skal være, spesielt siden jeg skriver under eget navn. Man vil ikke dytte det på noen, samtidig er det en så stor del av meg at det blir unaturlig å ikke nevne det når det er relevant. Vi har alle utfordringer av en eller annen art og jeg setter pris på at andre tør å være åpne. Vi kan alle lære noe av hverandre.

Og vi er ikke ferdige med flytting, vi har kommet langt men det tar tid. Siden vi bor midt i Oslo har vi ikke bil, noe som kompliserer ting, i tillegg er jeg veldig lite behjelpelig med både pakking og bæring. Heldigvis har jeg fantastiske foreldre som hjelper til med både pakking, bæring og kjøring. Vi håper å være på plass iløpet av denne uken/helgen.