Bokelskere.no

Først og fremst. Den følelsen av at bare du tar deg sammen så klarer du det som du skriver er å tillegge meg litt mye. Som jeg også skriver er ikke positivt utfall garantert uansett, Tror jeg skrev det litt utydelig.

Min personlighet gjør at jeg tiltrekker meg mennesker som sliter med et eller annet, uvisst hvorfor. Opp gjennom årene har jeg hatt venner som har hatt store psykiske problemer, 2 døde, og venner og bekjente som har hatt vansker med å takle sin livssituasjon, Samt at jeg er besøksvenn for demente. Min erfaring er at folk flest setter pris på min åpenhjertelighet, jeg viser de respekt ved å ikke stakkarsligjøre de. For meg er det nedlatende overfor de. Det regner jeg med at hun opplever nok av allerede. En persons vansker er ikke hva de er, kun en del av de om du forstår. Jeg velger å ikke synes synd på henne, selv om jeg selvfølgelig sympatiserer med henne. Det hun trenger er personer rundt seg som pusher henne framover og hjelper henne med hva hun behøver av tilrettelegging og støtte.

Det skal dog sies at mine venner med problemer er for det meste menn. Dessverre er det slik at det er mere akseptert å være brutalt ærlig mot de, mens med kvinner skal vi helst si at alt går så bra til slutt. Livet er ikke en eventyrfortelling. Uten mye egeninnsats og et kompetent nettverk går det ikke bra. At du føler at noe av det jeg skrev er provoserende får være så, for meg er det langt viktigere å vise min støtte til henne.

Som sagt er det sånn jeg oppfatter det, jeg tillegger ikke deg noe. Jeg oppfatter deg som en oppegående fyr så jeg regner med at du er klar over at du kan oppleves som krass eller litt brå. Jeg bør også være såpass åpen at jeg forteller at jeg selv er "kronisk" syk, noe som kan bety at jeg tolker det utfra det. Psykisk sykdom har jeg liten erfaring med, men fysisk sykdom og følgene av det kjenner jeg godt til. Jeg har nevnt det i flere innlegg før, men det er ikke sikkert du har lest de, derfor nevner jeg det så du vet hvor jeg kommer fra.

Brutal ærlighet er noe jeg setter veldig pris på, og jeg er enig i at stakkarsliggjøring ikke hjelper noen. Uansett om det er menn eller kvinner, kjønn tror jeg faktisk ikke spiller så stor rolle. Det er også viktig at man så langt man kan, og det er forsvarlig, tar ansvar for eller hvertfall føler at man er med på beslutningene som tas. Det er viktig å være åpen, men det er også viktig å sette grenser. Det er lett å bli overkjørt av myndighetspersoner når man er i en sårbar situasjon.

Støtte av andre er uvurderlig, om det gjelder en du kan syte til, en som kan kjøre deg, en som pusher deg eller en som får deg til å le. Man trenger forskjellige ting til forskjellige tidspunkt og fra forskjellige personer. Noen ganger trenger man en som sier "Jeg vet hvordan du har det" eller "jeg føler med deg". Det er ikke stakkarsliggjøring.

Jeg takker for din åpenhet om egen situasjon, og ja det var nytt for meg. Uten at det påvirker mitt syn på deg og dine meninger. Jeg vet at jeg er både krass og brå, noe som særlig skremmer autister... At jeg er kraftig bygd gjør vel ikke saken noe bedre. Men de som tør å bruke litt tid på å forstå meg vet at jeg er snill som en ulv:)

Jeg ser at vi egentlig er enige om det meste her, vi har bare forskjellige framgangsmåter.
Uansett tenker jeg at min måte å være på fungerer for meg, og at det faktisk setter pris på meg. Min unnskyldning får være at jeg er et resultat av arv og miljø. Likevel vil jeg fortsatt hevde at jeg er et godt medmenneske, dog med mine feil og mangler.

Hvis du ikke har noe i mot det, vil jeg bare fortelle at krassheten og bråheten ikke har vært skremmende, men tvert i mot oppfattet av meg som nedlatenhet i enkelte tidligere situasjoner. Jeg vil derfor oppfordre deg til å tenke to ganger før du trykker på "lagre", for jeg opplever slikt som stressende og utvikler motvilje siden jeg ikke liker konflikter. Men jeg er heller ikke så feig at jeg lar være å uttale meg.

Det kan jo komme av min arv og miljø, siden jeg har Aspergers syndrom, som skiller seg fra autisme på vesentlig vis. Du kan ikke se det på meg. Jeg har de emosjonelle koblingene autister ofte mangler, men sammenlignet med "normiser" er de overutviklet og overfølsomme. Vanskeligheten ligger i å avveie det emosjonelle rett opp i mot logikk. Jeg kan overanalysere ting ettersom det ikke er noe feil med logiske evner, men viser det ikke fram så mye i hverdagen annet enn i løsningen av praktiske gjøremål. Jeg har høy IQ men snakker ikke om det. Jeg er ikke nerd på ett område slik autister ofte er, jeg er nerd på alle mine interessefelt, "eksperiseområdet" mitt er å vite litt om alt og alt om ingenting, og er først og fremst ydmyk overfor det faktum at allviter blir jeg aldri, men når det kommer til allmennkunnskap er jeg fortsatt ung og har mye å lære. Ting jeg reagerer negativt på er plutselige lyder, sterkt lys, skarpe lukter, stress, urettferdighet og trengsel, i hverdagen er søvnmønster det største problemet, fordi det innebygde uret som fins i folk flest er av...

Forstår du? AS syns ikke utenpå, og å virke noenlunde normal kan læres... Tramp meg ikke på tærne, så kan vi gjerne gå i debatt igjen.

Mine innlegg var ment som støtte og råd til en annen person, altså ikke deg. Av tilbakemeldingen fra henne å dømme virker hun å forstå at det var godt ment fra meg. Er egentlig ikke helt sikker på hvorfor du utbroderer ditt liv og symptom, selv om det forsåvidt er interresant. Men igjen, det jeg skrev var beregnet på en bestemt person, ikke et angrep på deg eller noen andre:)

Det var å rekke ut en hånd mot fremtidig fredsommelighet, og du hugger etter den med sverd... Ok, fra nå av skal jeg begynne å ta deg personlig, og du kan ta deg f på at jeg ikke er positiv lenger!

Hvorfor sånn uvilje mot å ta til deg litt kunnskap? Skulle tro du er grisefornærma over at jeg fant anledningen riktig til å glatte over at du tidligere har gjort ditt beste for å stryke meg mot hårene! Og så er vi i gang igjen...

Jeg vil først og fremst anbefal deg å ikke være så melodramatisk:) Jeg har selvfølgelig ingenting mot deg som person, jeg har jo aldri truffet deg... Men nok en gang, det jeg skrev opprinnelig var beregnet på en annen person. For meg virker det som at du like å ha meg som hatobjekt, for hvorfor skulle du ellers være så ivrig etter å henvende deg til meg? Som tidligere skrevet har jeg svært lite greie på aspergers og autisme. Om det er vanlig at dere er krigerske eller ikke.
For å være ærlig så er jeg nok helller ikke særlig interresert i temaet merker jeg.

En ting det kan være viktig å forstå er at jeg selvfølgelig ikke bryr meg om folk ikke ønsker å være postitiv overfor meg lengre. Venner velges med omhu, bekjente kan forkastes.

Håper du velger å tone deg ned litt heretter, eller i det minste holder deg til innlegg fra meg som er rettet i din retning. Det er vel ikke for mye å be om?

Melodrama, som du kaller det, er nettopp en hånlig betegnelse på AS-rettferdighetssans. Foreslår at du ganske enkelt holder deg unna meg ettersom du ikke er interessert og heller ikke forsto teksten min. Du forstår ikke at du tramper meg ned i iveren etter å bli hørt. Og hva du enn er i den fysiske virkelighet, så er du det ikke her... Verden kretser ikke rundt deg sjøl om du tror det. Og nå gidder jeg virkelig ikke deg mer, samme hva du prøver å provosere.

Jeg retter en stor unnskyldning til dere andre her inne, men postfunksjonen her henger seg opp på tlf.

Håper du ser at ditt råd om at jeg bør holde meg unna deg faller på sin egen urimelighet:)
Husk at det var du som henvendte deg til meg, ikke omvendt. Til tross for at jeg påpeker at det jeg skrev slett ikke var beregnet på deg, eller som konfrontasjon, velger du å være like påståelig. For meg virker det som at du ønsker å irritere meg.

Nå er det faktisk 2.gang at du sier du skal boikotte meg, mitt råd er at du for egen mental helse gjør nettopp det. Men selvfølgelig kan du svare meg nå eller ved senere anledninger om du så ønsker.