Bokelskere.no

Man mister litt helgeføleslse når man går hjemme. Jeg er så heldig at jeg har en samboer som styrer helgefølelsen min, men du kan tenke deg det blir kaos når han plutselig har hjemmekontor eller jobber i helga :-)

Skjønner at du synes det er ubehagelig med psykolog, men det er ikke sikkert det er så dumt. Det er mye å takle på en gang og kanskje kan det hjelpe å ha noen å snakke med. Gi det en sjanse og føler du at det ikke hjelper så må du ikke være redd for å si ifra.
Du har nevnt at det er mistanke om ME og da er det noe som kalles "ME-tåka" eller "hjernetåke", det går på konsentrasjon og andre kognitive funksjoner. Nevner det bare i forbindelse med konsentrasjonsvanskene.

Takk for lykkeønskningene. Vi er ferdig med flytting for helga heldigvis. Jeg har bare sett på de andre rydde og flytte, enda er jeg helt utslitt :-)

Jepp, helgafølelsen er totalt fraværende for min del. Men sånn er det når man ikke har struktur på dagene lenger ...

Jeg er ansatt hos en attføringsbedrift, og det er en plass som skal hjelpe meg i arbeidslivet. Vi får lov til å jobbe der mens vi søker arbeid, hvis du skjønner hva jeg mener og de har anbefalt å gå til arbeidspsykolog. Og de vet godt at jeg ikke vil, men jeg må. Har vært hos arbeidspsykolog to ganger og skal dit to-tre ganger til. De vet at jeg gjør det mot min vilje og samtidig skjønner jeg at jeg ikke kan si i mot arbeidslederen og veilederen min som har tilbudt meg dette. De vet at psykolog ikke er noe for meg, men føler heller ikke at de gir meg noen valg. Litt ironisk at de sier at det er frivillig, men at det er veldig viktig at jeg møter opp på de timene, så det føles ikke helt frivillig. Jeg vet de vil mitt beste, men samtidig er jeg lei av at de bestandig får viljen sin haha:) Jeg liker å være min egen "herre". Så jeg får bare prøve å overleve disse arbeidspsykolo timene. Det er for at jeg skal fungere best mulig i arbeidslivet og skal hjelpe bedriften med å hjelpe meg med å finne ut av arbeidslivet mitt i fremtiden, hva jeg vil gjøre osv og jeg er veldig usikker og kan ikke se fremtiden for meg. Så jeg vet innerst inne at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få. Husker at arbeidspsykologen spurte meg hvordan jeg syntes det var å gå til han, han vet jeg ikke vil og klarte ikke å dy meg med å svare: Jeg overlevde:) Attføringsbedrifften jeg jobber hos og arbeiddspsykologen skal hjelpe meg med å få bedre selvtillit, få fjernet sarkasmen (har en sarkasme som kan være for drøy), ikke ha så tydelig kroppsspråk og så var det en ting til jeg måtte forandre på som jeg ikke husker hva det var. Så lykke til sier jeg bare:) Jeg vet jeg kan være litt vrien av og til, men mener ikke noe vondt med det. Det er bare sånn jeg er:)

Hverken jeg eller legen tror det er ME jeg har. Var hos nevrolog som mener at svimmelheten/nummenheten i armene/og av og til dårlig konsentrasjon skyldes nerver som er i klem i nakken. Har ganske anspent nakke, skuldre og rygg og har tatt både Mr av nakken og røntgen av overkroppen. Skal tilbake til nevrolog igjen neste uke så håer at jeg får litt mer konkrete svar. Er litt enig med ham at alt skyldes nakken. Nerver som er i klem. Det høres logisk ut med tanke på forskjellige måter jeg reagerer på svimmelheten på. Hvordan det utarter seg. Så tror ikke at det er ME. Har også tatt blodprøve angående B12 mangel som jeg venter svar på. Så håper på å bli litt klokere neste uke, men man vet jo aldri. Jeg får bare være tålmodig. Den lille tålmodigheten jeg har igjen:)

Var ikke meningen å syte så mye på en gang, men er bare lei av å være meg og være i den situasjonen jeg er i. Unner den ikke noen.

Lykke til videre med flyttingen og undersøkelsen av ME. Håper du også blir bedre etter hvert og finner ut hva som må gjøres.

Rufsetufsa, jeg ser ingen syting her... Du forteller åpenhjertig hva som foregår nå, og jeg setter faktisk pris på at du gjør det. Vibeke også. Andres åpenhet gjør godt for meg også, for selv sliter jeg med døgnvillske og blir helt forvirra av det i våken tilstand også, kjenner jeg ikke er i stand til å yte, ta avgjørelser, få ting unnagjordt, sjøl om jeg burde være fysisk i stand til det - sov 15 t siste døgn :-P For all del ikke slutt med sarkasmen, humor er en sunn måte å avreagere på...

Jeg har også blitt satt bort til en psykolog en gang fordi noen mente det ikke var noe bra at jeg "gikk og deppet". Den gangen visste jeg ikke at det bare var et introvert AS-behov å være i fred og ikke sosialisere en tid, så jeg opplevde psykologen som en plage og klarte å si det på andre besøket at han var på jordet og jeg hadde ikke behov for timene... Siden har jeg sett psykolog én gang og det var eksperten som stilte aspergerdiagnosen, jeg opplevde det hele som ganske nedverdigende, så jeg måtte bite i meg endel for å få papiret jeg trengte. Tre ganger til, sier du? Du klarer det, snakk om frustrasjonene dine, så har huan noe å tygge på. Så kan du heller vurdere etterpå om det var bortkastet.

Jeg ønsker dere virkelig lykke til begge, uvisse sliter og eneste måten å ta innersvingen på det på er å holde ut, dessverre. Vibeke, jeg ser jeg ikke leste godt nok nedover da jeg skrev om helgens lesing litt tidligere ;-) plutselig har tida gått og flyttinga et stress i fortida...

Tusen takk for støtte og at du ikke opplever meg som en plage eller at jeg syter:) Jeg vet godt ha du mener med å være døgnvill. Jeg vet heller ikke forskjell på natt eller dag lenger. Det spiller heller ingen rolle. Grunnen til at jeg går til arbeidspsykolog er at han skal vurdere om jeg trenger psykisk utredning for å finne ut om jeg har en psykisk diagnose eller ikke. Selv mener jeg at det er strengt tatt unødvendig, men samtidig skjønner jeg at det bare må gjøres hvis jeg skal få tillit til folka som skal bringe meg videre i arbeidslivet ellers kan jeg jo riskere å miste all støtte der også sikkert. Så jeg må bare gjennomføre en del ting som jeg absolutt ikke vil. Av og til må man gjøre ting her i livet som man ikke vil. Det er en del av livet.

Sarkasmen min tror jeg ingen kommer til å få vekk selv om den kan bli litt drøy, men den har alltid vært en del av meg og jeg gjør det ikke for å såre noen. Har alltid hatt en form for mørk humor. Jeg har en tendens til å se humor i mørke situasjoner. Det er vel min overlevelsesteknikk.

Vil bare ut i arbeidslivet igjen og da gjør jeg det jeg trengs av det som forventes av meg. Og håper at spesialister kan finne ut en måte på hvordan jeg kan holde svimmelheten og kvalmen i sjakk slik at jeg kan leve et så normalt liv som mulig for dette hjemmelivet er definitivt ikke noe for meg.

Jeg velger å være åpen med mine negative situasjoner for det er for mye lykke og fasade rundt omkring på facebook og overalt. Det blir så falskt. Det er som om det ikke skal være lov å være litt deppa også er det kjekt å bli kjent med folk på en annen måte også. Også her inne. Hva som foregår i deres liv ikke bare gjennom lesingen. Det syns jeg er interessant:)

Og tusen takk igjen for støtte. Det setter jeg pris på.

Det er alltid en utfordring om hvor åpen man skal være, spesielt siden jeg skriver under eget navn. Man vil ikke dytte det på noen, samtidig er det en så stor del av meg at det blir unaturlig å ikke nevne det når det er relevant. Vi har alle utfordringer av en eller annen art og jeg setter pris på at andre tør å være åpne. Vi kan alle lære noe av hverandre.

Og vi er ikke ferdige med flytting, vi har kommet langt men det tar tid. Siden vi bor midt i Oslo har vi ikke bil, noe som kompliserer ting, i tillegg er jeg veldig lite behjelpelig med både pakking og bæring. Heldigvis har jeg fantastiske foreldre som hjelper til med både pakking, bæring og kjøring. Vi håper å være på plass iløpet av denne uken/helgen.

Det høres ut som "frivillig tvang" ja :-) Det kan jo hende du får noe ut av det allikevel, jeg synes hvertfall det høres fornuftig ut. Det er lov å ta imot hjelp :-)

At det mest sannsynlig ikke er ME er faktisk gode nyheter, da håper jeg de finner ut av det og får deg frisk. B12 er velkjent, jeg har gått på høydose B12 over lengre tid og man merker det om det er noe man mangler.

Takk og lykke til til deg og :-)

Hehe, ja det føltes ikke særlig frivillig og tenkte å kommentere det, men jeg har funnet ut at min arbeidsleder er ingen fan av motargumentasjoner;) Så jeg valgte å holde kjeft hihi..

Jepp, får vite om B12 mangel etter hvert oppi alt dette styret. Tok blodprøve på det for en tid tilbak og håper om det gir utslag. For sammen med svimmelhet og kvalme er energinivået på null.

Vi får begge klare å holde ut i situasjonen vi er i.

Hvis du ikke er mentalt villig til å bruke denne arbeidspsykologen er det dømt til å mislykkes.
Men... Og du vil sikkert føle at jeg er slem eller noe, en oppfatning som deles av flere her inne:)
At du ikke trenger en psykolog tviler jeg på. Jeg mener at vi alle hadde hatt godt av å få luftet våre tanker og bekymringer hos en profesjonell. En psykolog for meg er som en god kompis som faktisk vet hva han snakker om og kjenner til hjernens kompleksitet bedre enn meg i hvert fall.
Husk at alle de du føler maser og kjaser med deg, faktisk vil ditt beste. Du skriver jo selv at du liker å være din egen herre. Det er viktig at du forstår din situasjon her og nå, du er ikke din egen herre. Ikke økonomisk, yrkesmessig eller mental. Du er jo ikke en gang herre over din egen helse.

Hvis du ikke tar imot hjelpen du nå tilbys er det godt mulig at livet ditt vil i beste fall fortsette i status quo, mere sannsynlig vil det forverres, Den psykiske slitasjen vil knekke deg lenge før din sykdom/skade.

Min slemme konklusjon: Jobb kontinuerlig med din mentale innstilling, Befri deg fra offerrollen og bli hersker over din egen eksistens Be alle du kjenner hjelpe deg så godt de kan, ikke vær redd for å virke masete eller sytete folk takler det. Såfremt du viser vilje til en durabelig egeninnsats. Veien fram vil være fylt av blod, svette og tårer, men uansett utfall kan du med hevet hode erklære at du gjorde ditt beste. Noe mere kan verken omverden eller du selv forlange.

Lykke videre med livet ditt:)

Takk for det, men vil bare rette på begynnelsen av innlegget ditt.
Jeg er ikke akkurat dømt til å mislykkes selv om jeg ikke vil gå til arbeidspsykolog. Selv om det har vært mot min vilje, så har jeg møtt opp og diskutert med arbeidspsykologen om ting han spør meg om. Så selv om jeg ikke har lyst til å være der, så er det et bevis på at jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen likevel. Og det er vel positivt? Jeg vet folka vil bare mitt beste. Jeg skjønner det, men situasjonen virker så alvorlig når det dras inn arbeidspsykolog osv. Det blir litt drastisk, men hittil har jeg vært samarbeidsvillig og jeg skal møte opp de to tre gangene som er igjen av arbeidspsykologen for det er snakk om bare en kort periode for å oppklare ting.

Og takk for det. Vi får håpe at det vil gå bedre etter hvert. Så langt har jeg vært samarbeidsvillig og gjort mitt. Så jeg er i det minste på rett spor.

Hyggelig å se at du turte eller ville komme tilbake :-)

Konklusjonen din er faktisk ikke helt på jordet, men formidlingen synes jeg kanskje du kan jobbe litt med. Å være syk over lengre tid er vanskelig, å ikke være herre over sin egen helse er utrolig vanskelig å erkjenne. Det er dessverre ikke noe man har kontroll på. Man befinner seg i en sårbar posisjon, økonomisk, yrkesmessig og mentalt. Da er det viktig at de rundt prøver å ha en forståelse for hvordan det er eller være så ydmyke at de kan innrømme at de ikke forstår det.

Utsagnet "Du er jo ikke en gang herre over din egen helse" synes jeg er veldig provoserende og skaper en følelse av at "bare du tar deg sammen så klarer du det". Nå uttaler jeg meg selvfølgelig ikke på vegne av Rufsetufsa, men det er sånn jeg oppfatter det.

Jeg la merke til det utsagnet jeg også. Den var litt drøy og oppfattet det på samme måte som deg Vibeke. Det er ikke bare å ta seg sammen. Hadde det bare vært slik hadde jeg vært så heldig å være på jobb for flere måneder siden.

Først og fremst. Den følelsen av at bare du tar deg sammen så klarer du det som du skriver er å tillegge meg litt mye. Som jeg også skriver er ikke positivt utfall garantert uansett, Tror jeg skrev det litt utydelig.

Min personlighet gjør at jeg tiltrekker meg mennesker som sliter med et eller annet, uvisst hvorfor. Opp gjennom årene har jeg hatt venner som har hatt store psykiske problemer, 2 døde, og venner og bekjente som har hatt vansker med å takle sin livssituasjon, Samt at jeg er besøksvenn for demente. Min erfaring er at folk flest setter pris på min åpenhjertelighet, jeg viser de respekt ved å ikke stakkarsligjøre de. For meg er det nedlatende overfor de. Det regner jeg med at hun opplever nok av allerede. En persons vansker er ikke hva de er, kun en del av de om du forstår. Jeg velger å ikke synes synd på henne, selv om jeg selvfølgelig sympatiserer med henne. Det hun trenger er personer rundt seg som pusher henne framover og hjelper henne med hva hun behøver av tilrettelegging og støtte.

Det skal dog sies at mine venner med problemer er for det meste menn. Dessverre er det slik at det er mere akseptert å være brutalt ærlig mot de, mens med kvinner skal vi helst si at alt går så bra til slutt. Livet er ikke en eventyrfortelling. Uten mye egeninnsats og et kompetent nettverk går det ikke bra. At du føler at noe av det jeg skrev er provoserende får være så, for meg er det langt viktigere å vise min støtte til henne.

Som sagt er det sånn jeg oppfatter det, jeg tillegger ikke deg noe. Jeg oppfatter deg som en oppegående fyr så jeg regner med at du er klar over at du kan oppleves som krass eller litt brå. Jeg bør også være såpass åpen at jeg forteller at jeg selv er "kronisk" syk, noe som kan bety at jeg tolker det utfra det. Psykisk sykdom har jeg liten erfaring med, men fysisk sykdom og følgene av det kjenner jeg godt til. Jeg har nevnt det i flere innlegg før, men det er ikke sikkert du har lest de, derfor nevner jeg det så du vet hvor jeg kommer fra.

Brutal ærlighet er noe jeg setter veldig pris på, og jeg er enig i at stakkarsliggjøring ikke hjelper noen. Uansett om det er menn eller kvinner, kjønn tror jeg faktisk ikke spiller så stor rolle. Det er også viktig at man så langt man kan, og det er forsvarlig, tar ansvar for eller hvertfall føler at man er med på beslutningene som tas. Det er viktig å være åpen, men det er også viktig å sette grenser. Det er lett å bli overkjørt av myndighetspersoner når man er i en sårbar situasjon.

Støtte av andre er uvurderlig, om det gjelder en du kan syte til, en som kan kjøre deg, en som pusher deg eller en som får deg til å le. Man trenger forskjellige ting til forskjellige tidspunkt og fra forskjellige personer. Noen ganger trenger man en som sier "Jeg vet hvordan du har det" eller "jeg føler med deg". Det er ikke stakkarsliggjøring.

Jeg takker for din åpenhet om egen situasjon, og ja det var nytt for meg. Uten at det påvirker mitt syn på deg og dine meninger. Jeg vet at jeg er både krass og brå, noe som særlig skremmer autister... At jeg er kraftig bygd gjør vel ikke saken noe bedre. Men de som tør å bruke litt tid på å forstå meg vet at jeg er snill som en ulv:)

Jeg ser at vi egentlig er enige om det meste her, vi har bare forskjellige framgangsmåter.
Uansett tenker jeg at min måte å være på fungerer for meg, og at det faktisk setter pris på meg. Min unnskyldning får være at jeg er et resultat av arv og miljø. Likevel vil jeg fortsatt hevde at jeg er et godt medmenneske, dog med mine feil og mangler.

Hvis du ikke har noe i mot det, vil jeg bare fortelle at krassheten og bråheten ikke har vært skremmende, men tvert i mot oppfattet av meg som nedlatenhet i enkelte tidligere situasjoner. Jeg vil derfor oppfordre deg til å tenke to ganger før du trykker på "lagre", for jeg opplever slikt som stressende og utvikler motvilje siden jeg ikke liker konflikter. Men jeg er heller ikke så feig at jeg lar være å uttale meg.

Det kan jo komme av min arv og miljø, siden jeg har Aspergers syndrom, som skiller seg fra autisme på vesentlig vis. Du kan ikke se det på meg. Jeg har de emosjonelle koblingene autister ofte mangler, men sammenlignet med "normiser" er de overutviklet og overfølsomme. Vanskeligheten ligger i å avveie det emosjonelle rett opp i mot logikk. Jeg kan overanalysere ting ettersom det ikke er noe feil med logiske evner, men viser det ikke fram så mye i hverdagen annet enn i løsningen av praktiske gjøremål. Jeg har høy IQ men snakker ikke om det. Jeg er ikke nerd på ett område slik autister ofte er, jeg er nerd på alle mine interessefelt, "eksperiseområdet" mitt er å vite litt om alt og alt om ingenting, og er først og fremst ydmyk overfor det faktum at allviter blir jeg aldri, men når det kommer til allmennkunnskap er jeg fortsatt ung og har mye å lære. Ting jeg reagerer negativt på er plutselige lyder, sterkt lys, skarpe lukter, stress, urettferdighet og trengsel, i hverdagen er søvnmønster det største problemet, fordi det innebygde uret som fins i folk flest er av...

Forstår du? AS syns ikke utenpå, og å virke noenlunde normal kan læres... Tramp meg ikke på tærne, så kan vi gjerne gå i debatt igjen.

Mine innlegg var ment som støtte og råd til en annen person, altså ikke deg. Av tilbakemeldingen fra henne å dømme virker hun å forstå at det var godt ment fra meg. Er egentlig ikke helt sikker på hvorfor du utbroderer ditt liv og symptom, selv om det forsåvidt er interresant. Men igjen, det jeg skrev var beregnet på en bestemt person, ikke et angrep på deg eller noen andre:)

Det var å rekke ut en hånd mot fremtidig fredsommelighet, og du hugger etter den med sverd... Ok, fra nå av skal jeg begynne å ta deg personlig, og du kan ta deg f på at jeg ikke er positiv lenger!

Hvorfor sånn uvilje mot å ta til deg litt kunnskap? Skulle tro du er grisefornærma over at jeg fant anledningen riktig til å glatte over at du tidligere har gjort ditt beste for å stryke meg mot hårene! Og så er vi i gang igjen...

Jeg vil først og fremst anbefal deg å ikke være så melodramatisk:) Jeg har selvfølgelig ingenting mot deg som person, jeg har jo aldri truffet deg... Men nok en gang, det jeg skrev opprinnelig var beregnet på en annen person. For meg virker det som at du like å ha meg som hatobjekt, for hvorfor skulle du ellers være så ivrig etter å henvende deg til meg? Som tidligere skrevet har jeg svært lite greie på aspergers og autisme. Om det er vanlig at dere er krigerske eller ikke.
For å være ærlig så er jeg nok helller ikke særlig interresert i temaet merker jeg.

En ting det kan være viktig å forstå er at jeg selvfølgelig ikke bryr meg om folk ikke ønsker å være postitiv overfor meg lengre. Venner velges med omhu, bekjente kan forkastes.

Håper du velger å tone deg ned litt heretter, eller i det minste holder deg til innlegg fra meg som er rettet i din retning. Det er vel ikke for mye å be om?

Melodrama, som du kaller det, er nettopp en hånlig betegnelse på AS-rettferdighetssans. Foreslår at du ganske enkelt holder deg unna meg ettersom du ikke er interessert og heller ikke forsto teksten min. Du forstår ikke at du tramper meg ned i iveren etter å bli hørt. Og hva du enn er i den fysiske virkelighet, så er du det ikke her... Verden kretser ikke rundt deg sjøl om du tror det. Og nå gidder jeg virkelig ikke deg mer, samme hva du prøver å provosere.

Jeg retter en stor unnskyldning til dere andre her inne, men postfunksjonen her henger seg opp på tlf.

Håper du ser at ditt råd om at jeg bør holde meg unna deg faller på sin egen urimelighet:)
Husk at det var du som henvendte deg til meg, ikke omvendt. Til tross for at jeg påpeker at det jeg skrev slett ikke var beregnet på deg, eller som konfrontasjon, velger du å være like påståelig. For meg virker det som at du ønsker å irritere meg.

Nå er det faktisk 2.gang at du sier du skal boikotte meg, mitt råd er at du for egen mental helse gjør nettopp det. Men selvfølgelig kan du svare meg nå eller ved senere anledninger om du så ønsker.

Det er ikke meningen å bryte inn i samtalen, men jeg vil bare si at jeg føler med deg, krysser fingrene for deg og håper for din del at det blir bedre snart.

Tusen takk og det setter jeg pris på å få høre:)