Noen konsepter blir for store i bokformat ...
Jeg ble ferdig med denne tidligere i natt da det sluddet på det verste. Jeg satt ikke oppe og leste Drømmegjengeren fordi spenningen var til å dø av, men mest fordi jeg ville bli ferdig med den. Og på denne morgenkvisten er jeg fremdeles ikke trøtt så hvorfor ikke skrive anmeldelsen med en gang?
Hvordan jeg skal prøve å forklare denne boka på en fornuftig måte er for meg en gåte hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg forstår konseptet og poenget med boka, men hvordan jeg skal formidle budskapet skriftlig på en forståelig måte kommer til å bli hardt, men jeg skal gjøre et forsøk. Paige er en nitten år gammel jente (men jeg mener bestemt at hun også blir nevnt at hun er atten i en annen plass i boka, hvis jeg ikke tar helt feil)?. Uansett ... dette er en futuristisk/dystopsik bok for ungdom og det er visst en sjanger som har vokst og blitt meget populær for denne målgruppen. Jeg liker noen bøker innenfor denne sjangeren, men har ikke blitt helt bitt av basillen ... I hvert fall ikke ennå. Jeg sier ikke at det er dårlig, men det har bare ikke blitt noen favorittsjanger for min del.
Handlingen foregår i London og året er 2059. Paige har en evne/jobb som hun skjuler godt for faren sin. Hun kan nemlig gå inn i andres sinn. Evnen hennes kalles for drømmegjenger. Hun lever i et dystopisk samfunn og en dag blir hun tatt til fange og fraktet til Oxford. En by som har blitt holdt skjult i 200 år. Der møter Paige likesinnede og hun lærer seg selv og andre å kjenne på en voldsom og ummenneskelig måte.
Forfatteren er 91 - modell og hun har allerede skrevet bok som skal bli til en serie på sju bøker og den første boka blir til film. Her er det snakk om et ungt talent, og selv om boka ikke var noe for meg, er det ikke vanskelig å legge merke til at dette er en ung forfatter med kreative sider. Jeg ville så gjerne like denne boka siden det er høstens snakkis angående bøker for ungdom, men boka funket ikke for meg. Jeg syns at forfatteren ble for forklarende. Boka er på over 500 sider og det er viktig at det er flyt og spenning i språket. Og det er ingen tvil om at Samantha Shannon er en kvinne med mange gode ideer, men likevel. Det blir for mye informasjon at det kveler hele handlingen/spenningen. Leseren blir foret opp om hvorfor ting skjer, hvorfor det er sånn, beskrivelser av sammfunnet, hvordan ting fungerer angående evner osv ... at lite blir overlatt til fantasien. Det er som å få alt inn med teskje og det liker jeg ikke når jeg leser en bok. Jeg liker å lese bøker som får meg til å fundere - enten om det er positivt eller negativt, mens med Drømmegjengeren ble det stikk motsatt. Dermed føltes lesingen som drepende.
Og kjærlighetshistorien blandet med denne spennende og voldelige handlingen syns jeg blir oppbrukt. Har du lest Twilight, The Hunger Games, osv ... vet du hva du får. Hovedpersonen faller for en farlig type som også viser seg å være omsorgsfull, og selv om de oppdager at de har sterke følelser for hverandre, skjønner de samtidig også at de ikke er "meant to be". De kan ikke være sammen uansett hvor sterke følelsene er. Hvor mange ganger har vi ikke lest slike historier tidligere i bøker i samme sjanger? Ikke noe nytt der i gården.
Drømmegjengeren er den nye ungdomsboka som får masse oppmerksomhet for tiden av mange grunner. For meg bydde boka på et spennende konsept som ble kvalt av forfatterens skrivestil. Det blir for mye informasjon og forklaring på en gang. Det gjør historien mindre levende for min del og nesten hele leseopplevelsen ble dermed monoton. Forfriskende konsept som dessverre blir for stor i bokformat, men som heller egner seg for filmlerretet? Vi får se. Den skal jo bli til film. Om jeg skal se den er tvilsomt siden boka ikke falt helt i smak, men man vet jo aldri ...
Sist sett
