Jeg er nå på slutten av Kristin Marja Baldursdottir romaner om Karitas, "Karitas" og "kaos på lerretet". Forfatteren har vært nominert til nordisk råds litteraturpris for den første boka.
Bøkene handler om Karitas som sammen med sin mor og 5 søsken dro ut på en lang og vanskelig reise for at barna skulle få utdannelse. Faren deres var død, og moren hadde solgt gården. Pengene for gården og arbeid på fiskebruk skulle finansiere deres nye liv. Karita var kunstnerisk anlagt og ønsket seg en kunstnerisk karriere, i stedet ble det arbeid på fiskebruk for å hjelpe brødrene. Til Karitas hell ble hun kjent med en kunstnerisk dame som var villig til å satse på henne. Vi ble med henne på kunstskole i København og tilbake til Island. På Island møtte hun mannen hun ble gift med, og vi ble tatt med både på vanskelige barnefødsler og andre traumatiske hendelser.
Så fikk vi gjennom 2 bind ta del i hennes liv som kunstner fra Paris til New York og Roma, før lengselen hennes førte henne tilbake til Island. Vi ble også kjent med flere andre kvinner i hennes krets som representerte en ufattelig styrke. Bøkene ga et fantastisk innblikk i kvinners levekår på Island. Forfatteren beskrev den islandske natur og islandske kvinners kamp for tilværelsen. Hun anså dette som en kilde til kraft som blandt annet hadde ført til at den første kvinnelige presidenten kom akkurat her.
Bøkene var skrevet med hovedpersonen i jeg form, men hovedpersonen ble betegnet som Karitas når hun beskrev sine malerier. Jeg syntes dette var litt underlig i begynnelsen. Etter hvert ble jeg vant til denne skrivestilen, og satte pris på de kapitlene hun satte lys på i form av denne skrivestilen. Boka ga mye lesestoff for pengene. Jeg satte pris på at hovedboka ble fulgt av en etterfølger. Jeg syntes av og til fortellingen ble litt usammenhengende og det ble litt vanskelig å følge med. Det var ellers noen kapitler jeg ikke synes var så veldig velskrevet. Jeg satte stor pris på naturskildringene i slutten av boka, men syntes at beretningen om hennes forhold til ektemannen var litt preget av klisjeer.
