En breial G
I japansk populærmusikk er det, i motsetning til vestlig populærmusikk, ikke nødvendigvis et ideal å være nyskapende eller original. Band og artister får gjerne suksess ved å kopiere amerikanske eller europeiske artister og stilarter, bare de gjør det bra nok. Viktigere enn å være original, er det å vise hva du liker, og sånn sett; hvem du er. Oral Bee hadde kanskje gjort det bedre i Japan enn i Norge.
Anders Kranmo Smestad, selverklært gangsta' og Norges mest forhatte rapper, har skrevet biografi om seg selv og om sitt alter ego Oral Bee. Akkurat som rapperen Oral Bee turer helt skamløst fram som cocky artist, er det også noe herlig skamløst over å skrive sin egen biografi i en alder på noen og tredve. Uansett, her er det mannen bak rapperen som snakker, ikke "han der tullingen" som mange i norsk hip hop-miljø tilsynelatende mener han er. Altså, Oral Bees stemme er absolutt til stede, men med stemmen til Anders, mannen bak, klarer han å få mer sympati fra leseren. Og det er bra, for han fortjener nok anerkjennelse for noe av det han har fått til der ute i den norske kulda (som flere ganger er i det varme California).
Historien begynner på A og slutter på Nå. Fortellingen er ofte morsom, men litt for ofte nærmer forfatteren seg referat-sjangeren. Dramaturgien mangler, og prologen virker som å være eneste grep i så måte. Fortellingen blir fortalt i en rett linje der ingenting får mer fokus enn noe annet. Noe er faktisk mer interessant og burde fått mer fokus. "Den norske hip hop-krigen" og oppholdene i USA burde etter min mening fått mer plass. Dette er kanskje det laveste og høyeste punktet i Oral Bees karriere, og det spennet kunne gjerne vært gjenskapt i bokas fortelling.
Som musikkhistorie er denne artig og lese, fordi den viser litt av de mindre kredible sidene ved norsk musikkmiljø på sendt 90-tall og tidlig 00-tall. Men som fortellingen om Oral Bee er den dessverre ganske vassen. Synd, for det kunne vært en riktig god fortelling.
Sist sett
