Pop’en er bare opptatt av seg selv. Gjør det noe?
Retromania er en musikkskribent Simon Reynolds' egeninitierte studie av populærkulturens reproduksjon. Hans tese er at populærkulturen, og i all hovedsak musikk, på et eller annet tidspunkt endret retning fra det evig fremadrettede, til et tilsynelatende evig tilbakeblikk. Altså, den nye musikken inneholder ikke noe nytt.
Reynolds bruker flere innfallsvinkler og ser på en rekke fenomener. Han diskuterer retro-miljøer, gjenforeninger, sampling og mash-up, rock-museer og benytter seg (kanskje litt vilkårlig) av begreper fra filosofien og sosiologien. Det kanskje mest spennende begrepet Reynolds tar i bruk, og det mest samlende for det hele, er «arkiv», et begrep han henter fra filosofen Jacques Derrida. Etter en kort innføring i arkivet som filosofisk konsept, sørger forfatteren for at vi er klare for hans videre analye. Til og begynne med; faktiske pop- og rockarkiver som museer (Rockheim i Trondheim), artisters back-kataloger (reunions) og videoklipp fra tiår med rock (BBC),men hovedpoenget blir først klart gjennom alle bokens eksempler der det aller meste av dagens musikalske begivenheter stort sett peker tilbake på de siste 60 årene med pop og rock. Vi har pastisj-band som kopierer 60-tallets beat-band, rockabilly som dyrker tidlig rocks estetikk, en gang nybrottsband som Sonic Youth spiller sine gamle album live, hip hop som bevisst sampler musikk publikum allerede har som referanser, punk og andre sjangere som stivner og blir musikalsk reaksjonært.
Om det i det hele tatt er så farlig er en helt annen sak, men det dystre budskapet er uansett at dagens popkultur er mindre progressiv nå en noen gang tidligere. Og man kan jo godt være negativ da, når selv avant-garden ikke er noe mer enn en musikksjanger.
Verdt å lese!
Sist sett
