Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.
Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.
Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.
En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.
Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.
Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.
Les flere anmeldelser på ritaleser.com
Sist sett
