Dette er en ufattelig tragedie som dessverre er fra virkeligheten.
Jeg er ikke i stand til å fullt ut fatte hvordan de etterlatte har opplevd dette, men Gangdal har gjort en god jobb med å prøve å få oss andre til å forstå – om så bare en brøkdel – hvordan de opplevde dødsfallet til Christoffer.
Noe av det som skremmer meg aller mest er hvordan behandlerne fra Bupa – Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling – bare kunne skrive ut høyere doser og nye typer medisiner kun basert på telefonsamtaler med moren og stefaren. Burde de ikke hatt Christoffer inne til en nye vurderinger hver gang de foretok endringer i medisineringen av ADHD'en som han ble diagnostisert med?
Jeg ble sjokkert og provosert når jeg leste hvor lett etterforskerne tok på å sikre åstedet etter dødsfallet, og hvor mange ganger saken ble henlagt.
Det som slo meg flere ganger mens jeg leste var: Er det mulig?
Dette er en viktig bok, som jeg håper bidrar til at flere melder fra før det er for seint.
Jeg synes det er vanskelig å gi et terningkast til denne boka, men den er som sagt viktig, og jeg gir den terningkast 4
