Boka handler om Carmen og Nicolai, foreldrene til Tommy som blir funnet druknet i en dam like ved familiens hus. Skarre og Sejer mistenker fort at noe ved drukningen ikke stemmer. De undrer seg veldig over moren, Carmen, som synes å ha en ganske merkelig oppfatning om sannheten og hvor mange ganger hun kan endre forklaring...
Jeg har tidligere likt bøkene om Sejer og Skarre, og hadde derfor gledet meg til denne, men den nådde ikke helt opp hos meg. Jeg synes det for mye dveling ved hvor synd det liksom var på Carmen, selv om hun hele tiden gjentok - både til seg selv og alle andre - at hun var så sterk og skulle komme seg over tragedien. Og jeg ble ganske lei av hvor bortskjemt hun var...
Det var også lite av handlingen som dreide seg om selve etterforskningsarbeidet, hele handlingen strekker seg over et års tid, og mot slutten virket mye av handlingen som raske, korte oppsummeringer.
Boka er bare er drøyt 200 sider, likevel virket den både lang og litt tunglest, og jeg syntes slutten var rar, selv om den ganske sikkert antyder hvordan saken ender helt til slutt. Jeg savner rett og slett en tydelig og oppklarende avslutning.
Ikke den den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, og jeg gir boka terningkast 3
Viser 1 svar.
Karin Fossum har ikke alltid så tydelige og oppklarende avslutninger, og det synes jeg vanligvis er et positivt trekk ved hennes bøker. Det fører til litt ekstra ettertanke. Men her er jeg enig med deg. Hvem den skyldige var, hadde vi jo fått inn med teskje gjennom hele boka, så spenningen gjaldt egentlig bare hvorvidt Sejer kunne bevise det. "Løsningen" ble altfor lettvint - på grensen til det useriøse, synes jeg. Håper Fossum tar seg opp igjen, for jeg har så langt satt stor pris på Konrad Sejer som krimhelt.
Sist sett
