Bokelskere.no

Språk utvikler seg hele tiden, det norske (og andre) språk har aldri stått stille. Det er vi mennesker som styrer språket, ikke omvendt. Det vil være forståelig, om enn ikke likt som det er nå. Norsk vil det være lell, for "norsk" var aldri noe håndfast til å begynne med, til tross for hederlige forsøk på å spikre sammen regler. Til syvende og sist endres ordboka i takt med hvordan "feil" etablerer seg i språket, ikke omvendt. Det er ikke bare enkelt nå å lese gamle, norske tekster, og om vi skal ta utgangspunkt i at språket står stille, har jo vi herpa språket fullstendig allerede, både du og jeg. Se for eksempel også "Shakespeare-engelsk" vs moderne engelsk. Men vi får det jo til å funke på et vis. :P

(Når det er sagt, er det lov å klage på "radbrekking" av språket. Det gjør hver generasjon.)

Synes Smarb osv er lite norsk, men mer av litt latskap og bør aldri bli et norsk ord...Vi har like mange dialekter som det er kommuner sies det, og hvor går grensa mellom et språk og en dialekt? Nynorsk som Ååsen lage var tyfta på vestnorske dialekter, og ikke så veldig mange heller. Blir det derfor et helt språk av noen få dioalekter?

Joda, smarb høres merkelig ut. Vet ikke hvor lenge det er siden han brukte det uttrykket, men det ser ikke ut til å ha slått an. På den annen side: hva med lånordene? De høres jo i utgangspunktet ikke norske ut, men vi bruker dem gjerne uten å tenke noe særlig over det. Hamburger for eksempel. Cookies. Remix. Pommes frites. Vorspiel. Hip hop. Diverse banneord. Det finnes flere hundre eksempler. Enkelte av disse skjærer sikkert fortsatt i ørene på mange, men lånord er ikke noe nytt, og en prosess som pågår akkurat nå. Fremmedord også, forresten.

Dialekter er et kapittel for seg selv. Verst blir det vel når det blir dialekter på SMS-språk. Da faller jeg ofte av i alle fall... :P Men det betyr jo ikke automatisk at det henger sammen med lese- og skriveferdigheter når man ytrer seg i litt mer formelle situasjoner der man har mer enn 140 tegn til rådighet.

30 år siden smarb...Beiken, Pøbb, Teip, skuter osv er fornorskning av en del utenlandske ord. De to første ble heldigvis ikke tatt opp....Dialekter og sms er ikke bra, men forståelig for de som bor der. Hvor kommer du fra? Er født i Trøndelag selv, og tok for noen dager siden en språk test av vanskelige trønderske ord, og fikk 10 av 10 = innfødt trønder, ja..

Vokste opp på landet i Ullensaker (Akershus). Der ligner vel talemåten mest på østkantmål fra Oslo. Må ikke forveksles med dannet dagligtale. A Kari drekker mye mjølk, og har blitt litt brei over rævva. Så a med egne ævver i kjærka i hælja. Ska'ru eta den bannan'n, eller kan jæ ta'n før'n blir hønngammal? Sånn cirka. ;)

skjønner den dialekta der, men er værre med Sognamål, vossamål og Gvarv osv. Det krip siv stigge dir nedover riggen din, Siver...

Nei, vil ikke si at det er veldig vanskelig å forstå dialekter fra områdene rundt Oslo og Akershus. Men dalstrøk og sånn blir verre. Har nettopp lest Ikke si det til noen av Jon Gangdal, som handler om Øygard-saken. Der gjengis noen av tekstmeldingene som ble sendt mellom involverte parter. Ikke bare enkelt å tyde.

Kommer an på hvor du selv bor , oghva du er vant til å høre. Folk i Oslo vest klager over alle som snakker dialket på tv....

Joda, klart det kommer an på. Synes nå uansett ikke at det trenger å være noe problem. Tror ikke forståelsen av "norsk språk" i fremtiden står i fare av den grunn, selv om folk ytrer seg skriftlig med egne dialekter i mer synlig grad nå som internett er allemannseie. :) Bøker og andre litt mer formelle situasjoner er jo først og fremst fortsatt på bokmål eller nynorsk.

Mange lokale humorbøker er på dialekt, som Martin Kvennavika i Trøndelag og Olufbøkene i nord. Skal vi ta vare på det norske språket, bør vi først lære oss å skrive vår egen dialket, og deretter å bruke den mer. Synes at det er litt vanskelig å lese trøndersk selv om jeg skjønner hva som står.

Ja, det er klart det finnes bøker på dialekt. Det finnes også både skjønnlitteratur og sakprosa som har forskjellige personer med forskjellige dialekter. Norge er langstrakt og fullt av språklig mangfold. Ord og uttrykk spretter frem, dør ut og misbrukes. Tror ikke vi har noen grunn til å bekymre oss over helsa til det norske språk selv om det endrer seg. Det ligger i alle levende språks natur. :)

Rundt Levanger hvor jeg bor kan du finne ut hvor folk kommer fra ved å høre på ordet sulten. Jeg/Levanger sier sulten, nabokommunen Verdal sier de sopin, i Verran og Malm sier de matin, og på Frosta sier de hungri som er svensk...

på Frosta sier de hungri som er svensk...

Nu må jeg få protestere :-)
Hungrig finnes både i Bokmålsordboka, Nynorskordboka og Svenska Akademins ordbok. (Stum g i Norge, mener g fremdeles er hørbar i svensk men kan ta feil?) I begge land en avledning fra hunger, som vi begge igjen har fra norrønt hungr. Hvaslags oldspråk det kommer fra lenger bak kan kanskje noen andre slå opp. Litt lenger ut i havgapet heter det forresten hongri. Dermed burde leserne ha kunnskap til å redde opptil fem sultne trønderstammer.

De sier egentlig hongri med o, og det er jo fra tysk. Bergenserne burde ha sagt hungri da de hadde hanseatene der borte i mange år...

Og da heter du sikkert ikke Visth, men Vest....

Mitt etternavn kommer fra gården Vistaune på Inderøy......

Jepp, som nok trolig ligger under Wisth (uttalt Vest) rett ved avkjøringa til Inderøy før du kommer til Steinkjer?

Uttalen er Vist, og det er Vist både på Inderøy og ved Steinkjer.

Interessant! Kanskje det har forandret seg? Kjenner til at skriftspråk endrer talespråk når det gjelder steds- og familienavn.

Farfar tok navnet Visth etter gården, men han var født Følling. Jeg har skrevet tre slektsbøker, to på norsk og en på engelsk.

Strålende. :)