Dette er tre bøker i en, og en eneste lang historie. Jeg likte veldig godt den første boka, som har form av en vanlig kriminalroman - bare at den ikke slutter med avsløring, fordi historien fortsetter i de to neste bøkene.
Bok nummer to var litt annerledes, handlingen i nåtid foregikk i løpet av veldig kort tid og var mest stemninger og tanker - mens det ble fortalt en parallell historie fra fortiden. Det var fortsatt en god bok, men hjortejakt og isstorm i Minnesota over noen hundre sider passet ikke så bra på sommerferie, så jeg tok en liten pause før bok nummer tre...
Den siste boka gikk tilbake til oppklaringen av mordet. Slutten ble veldig brå, føltes det som, men kanskje bare fordi historien hadde vart så veldig lenge.
Sundstøl skriver veldig godt, og han beskriver hovedpersonen Lance Hansen så levende at man nærmest BLIR ham. Landskapet er altså Minnesota, det er øde, det er kaldt, menneskene er dystre og skandinaviskættede og sitter igjen på avfolkede småsteder. Indianerne går som spøkelser gjennom historien, og det handler om å bo å bredden av den store sjøen.
En bok om sorg, føles det som, en realistisk bok, selv om den er full av drømmer og myter.
Jeg vil anbefale den til dem som har lyst til å lese en annerledes bok fra et annet, men like realistisk USA som det vi ser på tv, men det er nok ikke boka for den som er ute etter en kjapp og lettlest krim.
Viser 2 svar.
Jeg ser det er flere som ikke er så begeistret for "De døde", som er midtpartiet i denne trilogien. Jeg syns faktisk at i sammenhengen fungerte det veldig fint! Det virker mest som et drømmende, kjølig intermezzo dekorert med isskulpturer, som effektivt senker pulsen til leseren før man blir kastet hodekulls tilbake til den brutale virkeligheten i tredje bind, "Ravnene".
Veldig flott formulert, Teletufs! Du beskriver det helt riktig. Problemet var nok bare at jeg leste denne isdrømmen på en solseng på Kreta, det ble litt rart :)
Sist sett
