Enda en bok om hardt prøvede nordiske kvinner rundt forrige århundreskifte. De er kledd i skjørt og sjal og sjarmeres av en staut, guddommelig vakker fyr. Kvinnen selv er usedvanlig talentfull på et eller annet område, men hun plages gjerne av en ond person. Språket i boka er sånn passe, og persontegningene er relativt flate. Helt greit å lese, men heller ikke mer. Det som forundrer meg er følgende: Hva gjør at noen av disse bøkene utgis og regnes som triviallitteratur mens andre gis ut på "ordentlige forlag" og kjøpes inn av Norsk Kulturråd?
Viser 1 svar.
Jeg følte at bøkene var veldig knyttet til Islands historie og samfunn på 1900-tallet. At Karitas på en måte var en metafor for dette. Jeg likte bøkene om henne veldig godt.
Sist sett
