Bokelskere.no

Da er vi i gang!
Dette er tråden for Dagdrivergjengen - første bok i vår felleslesing av utvalgte verker av John Steinbeck. Leseperioden er fredag 6. til fredag 20. september.

Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!

God lesing alle sammen!

Samletråden John Steinbecks forfatterskap - felleslesing finner du her.

Knutsen og Ludvigsen var nevnt i denne tråden om "Om mus og menn".

Eg kom til å tenke på Knutsen og Ludvigsen medan eg las Dagdrivergjengen også. Frå "Kanskje kommer kongen":

Når vi kommer til desserten
får vi drops med karamell.
Det er ikke bra for tenner,
det er best vi tar den selv.

Dette er nøyaktig same logikken som dagdrivarane nyttar fleire stadar i boka, spesielt som argument for at det er best å drikke vinen sjølv i staden for å gi den til nokon som ikkje har godt av den.

Fantastisk morsom observasjon!!! :D

Ha, ha Jostein. Innertier!

Ha, ha, nå fikk jeg meg en god latter! Tatt på kornet!

Dagdrivergjengen var fornøyelig lesing! Som flere har påpekt, en gjeng såkalte outsidere beskrevet med kjærlighet og humor. Jeg strevde litt i starten med en oversettelse jeg ikke fant helt på topp, men etter hvert rev historien meg med.

Jeg er imponert over hvor tydelige personene tegnes - deres særheter, karaktertrekk og fysiske fremtoning - og forholdene dem imellom. Og det på bare vet et par hundre sider. Det er som jeg kjenner hver enkelt av dem. Når det gjelder Danny, er jeg er enig i at han forblir litt vag - helt til de siste sidene. Da kommer han, som Odin sier, til gjengjeld sterkt.

Så mange rørende situasjoner er skildret. Selv falt jeg spesielt for Piraten og hundene hans, og for Teresina Cortez, hennes myldrende ungeflokk og staute mor. Herlig! Steinbecks kvinnesyn kan være et tema for debatt, kanskje enda sterkere når vi kommer til neste bok Om mus og menn.

På slutten kommer forfatterstemmen inn: ”kanskje kan en historiker skrive en kald, tørr og mosegrodd beretning…”. Skal jeg påta meg ”historikerens” rolle, vil jeg si at boken kan gi en introduksjon i gruppepsykologi; hvordan en gruppe dannes om en felles interesse (Dannys hus), medlemmene inntar ulike roller, utvikler sine egne normer og regler, for så til slutt å gå i oppløsning. Men for all del, dette var bare en liten digresjon!
Sprudlende glede, sårhet og samhold gir en trygg 5-er på terningen.

Felleslesingen har gitt meg interessant informasjon om John Steinbeck og den tiden han skrev Dagdrivergjengen i. Mange artige og opplysende innlegg! Kom gjerne med flere. Tusen takk til alle!

Denne felleslesinga og all denne kunnskapen som deles! Veldig morro. Glad jeg har funnet dette nettstedet. Takk til dere som har bygd en slik kultur.
Nå er det så mange tråder og innlegg at jeg ikke helt veit hvor jeg skal poste dette...
De to sitatene på side 47 og 51 da huset brenner slår an det grunnleggende dypere tema i boka for meg : "Vennene mine har vært kjølige mot meg fordi de skylder meg penger. Nå kan vi være frie og glade igjen."
Pilon sukket av glede. Borte var plagen med husleien, og borte var ansvaret med å skylde penger.
Frihet kontra trygghet.
Nå begynner jeg å forstå dem. Drivkreftene.
Et magiske øyeblikket kommer når gutta får tak i Piratens skatt på s. 68. Her kommer jeg under huden. Her ser jeg intelligens og moralen. Etikken. Det er visse ting du ikke gjør. Ikke kan gjøre. Mot dine egne. Stort. (Selv om jeg ikke er sikker på om det er helt sant i alle fillete slitne misbrukemiljø...) Men det demonstreres jo også når hele gjengen svinebanker Store Joe som faktisk prøver seg på skatten.
"Jeg tenker han er blitt ærligere nå," sa Danny på side 118.

Jeg vil reklamere for det som kunne vært soundtracket til boka, Satisfied Mind, skrevet av Joe "Red" Hayes and Jack Rhodes, selv om jeg, kanskje fordomsfullt(?), antar at countrymusikk ikke er favorittmusikken til alle her.

How many times have you heard someone say
If I had his money I could do things my way
But little they know that it's so hard to find
One rich man in ten with a satisfied mind

Once I was winning in fortune and fame
Everything that I dreamed for to get a start in life's game
Then suddenly it happened I lost every dime
But I'm richer by far with a satisfied mind

Money can't buy back your youth when you're old
Or a friend when you're lonely or a love that's grown cold
The wealthiest person is a pauper at times
Compared to the man with a satisfied mind

When my life has ended and my time has run out
My friends and my loved ones I'll leave there's no doubt
But one thing's for certain when it comes my time
I'll leave this old world with a satisfied mind

Jeg oppdaga til min forbauselse at jeg har sangen med 10 forskjellige artister, og dermed kommer alle tankene til Danny fra side 152. Jeg drømmer om den ganga vi sto i Moskva for å losse vinduer og dører til den nye pampebydelen, blei bedt på fest med funksjonærene om natta og spilte utgaven til The Walkabouts. Eller i Tsjekkoslovakia, før muren var revet ned og det var versjonen til David Allan Coe som durte i bakgrunnen mens vi lærte å drikke vodka og melk av de finske sjåførene, eller turen i Lisboa med Gram Parsons, på Autobahn 7 over Kasselbakkene med versjonen til Johnny Cash, rølpefestene i Rimini…..

Jeg sier opp kontorjobben med fast inntekt og håper økonomien holder. Jeg vil ut på veien igjen.
- Men jeg selger ikke huset.

Ja. Dette likner på den boka jeg leste.

(Selv om jeg ikke er sikker på om det er helt sant i alle fillete slitne misbrukemiljø...)

Jeg beveger meg på gyngende grunn her, men kan det være at det hersket en æreskodeks i disse fordums "alkis-subkulturene" som du ikke finner i nyere tiders dophue-/blandingsmisbruker-miljøer? Med andre ord: kunne disse historiene fra Tortilla Flat "tålt" å bli transportert til dagens Plata (e.l.)? Jeg famler etter noe her, fikk en følelse av et "paradise lost" (og jeg har ikke lest Milton, så det er ikke noe i teksten i hans klassiske storverk jeg har i tankene) uten helt å få tak på hva det innebærer. At verden er blitt råere, kanhende? Men verden var da sannelig rå nok før også. At Steinbeck romantiserer? Det gjør han utvilsomt. Kanskje jeg får grunne på det noen timer...

Nå har jeg kommet godt i gang med boka, er i kapittel ni nå. Jeg liker det jeg har lest så langt, det er mye varm humor, noe jeg synes minner meg om Dickens. Det er dog en ting jeg finner litt underlig, og det er hvor fraværende hovedpersonen er. Jeg synes jeg har blitt mer kjent med Pilon og Pablo enn med Danny. Det er forresten første gang jeg opplever at hovedpersonene i en bok er så gjennomført usympatiske uten at det går utover sjarmen som ligger tykt på hver eneste side.

Jeg synes jo ikke hovedpersonene er så usympatiske, jeg da. Døgenikter og slabbedasker - jovisst, jovisst. Men Steinbeck klarer jo nettopp til å få oss til å fatte sympati for dem, selv om han ikke legger skjul på at de - mmm... - kommer til kort i visse moralske henseende. Og det er mulig at vi her (vel, jeg, i alle fall) driver litt ordkløveri; det du kaller "sjarm som ligger tykt" er vel det som får meg til å fatte sympati for disse gutta. Til tross for - og kanskje til og med på grunn av - deres tilkortkommenheter. Det er liksom noe avvæpnende ved en så gjennomført mangel på "ordning og reda", synes du ikke?

Men hvorvidt Danny egentlig er en hovedperson - tja? Det er kanskje egentlig ikke så opplagt at han er mer hovedperson enn de andre?

Danny kommer sterkt tilbake!

Det oppdaget jeg også, at Danny i høyeste grad er med. Jeg savnet mer av han tidligere siden all omtale jeg leste på forhånd begynner med noe om Danny. Nå er jeg ferdig med boken og bruker tiden til å fordøye verket samtidig som jeg leser refleksjoner fra andre om blant annet oversettingen.

Hei Lillevi, jeg foreslår at du legger lenke til felleslesingen i en EGEN diskusjonstråd/overskrift inne på selve boken. Nå fant jeg den nesten ikke, og bare fordi jeg visste at den måtte være der et sted.

Hei Bente, jeg har gjort et nytt forsøk :-)
Noe av problemet med "Om bøker" er at du IKKE kan legge inn en overskrift. Som jeg tidligere skrev, er det derfor jeg har lagt tråden om felleslesingen under: "Litt av hvert".

Og - det er selvfølgelig fritt frem for deg og andre å legge inn lenker mellom de forskjellige trådene :-)

Jeg husker jeg stod overfor det samme dilemmaet i forbindelse med felleslesningen av Don Quijote, og der delte vi jo også opp verket i flere lesebolker, = flere tråder pr. bok. Derfor ble det kategorien "Om litt av hvert" på felleslesningstrådene for DQ. Det kompliserer jo også at alle utgavene av et verk ikke er samordnet her inne, slik at selv om en tråd ble opprettet på boken (og dukket opp i kategorien "Om bøker"), så ville den ikke automatisk bli knyttet til den utgaven nettopp du (eller jeg) hadde puttet i bokhyllen sin. Jeg ser f.eks. at når jeg leter opp (og putter i bokhyllen min) en engelsk utgave, får jeg ikke opp alle norske utgaver...

Så hyggelig at du følger med oss, annelingua :-)

Tusen takk, Lillevi! Jeg synes det er et storveis tiltak du har dratt i gang - usikker på om jeg kommer til å delta i felleslesningen nå, men jeg ble enormt begeistret for Steinbeck p.g.a Tortilla Flat i fjor. Gymnasets pliktlesning av Grapes of Wrath kunne gitt meg avsmak for Steinbeck, men jeg har lært meg at skoletidens pensumlesning ikke gir grunn til å felle endelig dom over en bok eller et forfatterskap, og "Of Mice and Men" har vært en favoritt i mange år. (Vond, men fantastisk.) Så jeg kommer definitivt å følge med på felleslesningstrådene, og muligens slenge meg på etter hvert. Har ulest Steinbeck på plass i bokhyllen, så...

For meg er gjenlesningen av Dagdrivergjengen et gledelig gjensyn! Steinbeck er en forteller av rang, og han skriver om Danny og gjengen med stor varme, vittighet og innlevelse. Har foreløpig bare lest seks kapitler, men har humret godt flere ganger allerede.

Med tanke på at romanen utkom i USA i 1932, bare et par–tre år etter krakket på børsen i New York i 1929 og midt under den store depresjonen, er temaet Det fattige USA et godt tidsbilde på alle måter relevant. Boken kom første gang ut på norsk i 1950, noe som muligens kan være en medvirkende årsak til det Reidun Granberg skriver om at boken ”er litt eventyraktig og barnlig i fortellerstilen” – romanen ville antagelig fått en litt annen språkdrakt hvis den ble oversatt i dag. Jeg planlegger å lese roman på engelsk også, hvis jeg rekker det, for å sammenligne.

Med referanse til dette innlegget:
Er det slik at du har bestilt den engelske utgåva men ikkje fått den enno?
Så langt eg har oversikt over ligg du an til å bli den einaste som les denne på engelsk, så eg håper du får den i tide. Det hadde jo vært moro med samanlikningar av den originale vs den oversatte teksta når vi først held på med dette.

Nei da, jeg har fått den.
Er snart ferdig med den norske utgaven, så tenkte jeg skulle lese den ut før jeg kaster meg over den engelske. Og jeg har skjønt at det første jeg må sjekke, er dette med treliterskanner ... :-)

Boka kom vel ut i 1935? Ikke at det betyr så mye for selve historien, siden det neppe kan være åra etter krakket som skildres. Flere av hovedpersonene er jo nylig kommet tilbake fra "krigen" når dette utspiller seg. Den berømmelige "forbudstida" startet i 1920, og jeg tenker at Danny og de andre vindrikkerne kan ha hatt sin storhetstid før dette, så mye alkoholisk drikke som de greier å sette til livs ustraffet. Samtidig leser vi imidlertid om whiskykagger som ble gravd opp fra lure gjemmesteder ved spesielle anledninger, så jeg er på litt tynn is når jeg gjetter at historien strekker seg fra ca. 1918 til 1920.

Det "eventyraktige" var vel tilsiktet fra Steinbecks side, i og med at han så overtydelig trekker parallellen mellom dagdriverne og Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Dette er med hensikt skrevet som en legende.

Huff ja, du har selvfølgelig rett I at den kom i 1935. Det jeg mente var uansett ikke at handlingen utspiller seg under depresjonen, men at den utkom (og høyst sannsynlig) ble skrevet da, og det derfor var nærliggende å skrive om det fattige USA. Dette som et svar på innlegget til Reidun Granberg. Og jeg er klar over parallellen mellom dagdriverne og Kong Arthur, for det står jo nevnt i forordet til boken. Men jeg er fortsatt nysgjerrig på om originalen, som Reidun Granberg også skriver, fremstår som ”litt eventyraktig og barnslig”, med trykk på barnslig.

Tusen takk for mange interessante tanker og opplysninger alle sammen!
Marit – du nevner paralleller mellom dagdriverne og kong Arthur og ridderne av det runde bord. Vil du utdype dette.

To bøker jeg oppfatter handler om den sammen gjengen, er Alle tiders torsdag og Cannery Row. Begge disse falt jeg umiddelbart for. Jeg har nå lest ca. seksti sider av Dagdrivergjengen uten å bli grepet på sammen måten. Ja, de er artige slabbedasker, humoren er der, men jeg får ikke helt taket på dem. Hvem er de, og hvorfor beter de seg som de gjør?

Har jeg hatt for høye forventninger til Dagdrivergjengen? Eller er det oversetter- og korrekturfeil som plager meg? Jeg lider under at jeg ikke kan la være å henge meg opp i denne typen feil. Hus i flertall heter hus, ikke huser, «skutte med akslene» blir smør på flesk - å skutte seg er nettopp å gjøre rykninger med skuldrene, «ute på parole» heter «ute på prøve» på norsk. Slik kunne jeg fortsette. Det er kanskje bagateller, og jeg skulle ønske jeg kunne la være å henge meg opp i dem, men nå overskygger de altså lesingen min.

Jeg leser vider – og prøver å holde sinnet åpent :-) 

Ei oversetjing eg spekulerte veldig på var på side 8, der Danny, Pilon og Joe verver seg til hæren, og sersjanten vil vite kva Danny er flink til:

"Hva kan du gjøre for noe?"
"Jeg? Jeg kan gjøre allting."
"Hva gjorde du sist?"
"Jeg flådde mulesler."
"Jasså nå. Hvor mange mulesler kan du kjøre med?"

Dette med flåing skurra fælt i mine øyre. Men først når vi tok til på felleslesinga av "Om mus og menn", og eg fann fram til denne sida som forklarer ein del ord og uttrykk som er nytta i den engelske teksta, fann eg ut av samanhengen. Her gjeng det fram at

"A skinner is the driver of a team of mules"

Så, Danny dreiv ikkje med flåing av muldyr, men han var kusk (med mindre "flåing" var gjengs norsk uttrykk for å køyre med muldyr på den tida oversetjinga var gjort, noko eg tillet meg å tvile på).

Jeg hadde den samme følelsen til å begynne med, og gjennom hele boka fikk jeg ikke helt tak i Danny. De glimrende moralske overveielsene for hva man kan tillate seg og samtidig kunne snu helt om når man ser ting i et litt annet perspektiv, fra hjertet, er det beste, og plutselig kommer Charlie Chaplin inn i hodet mitt. Jeg synes liksom han, Steinbeck, fanger oss inn en liten stund. Et sted har jeg lest at Danny bygger på en virkelig person som var marinbiolog, og da tenkte jeg han var en del borte. Og da får jeg et bilde av mus som danser på bordet. Hvordan rimer det med Arthur og ridderne, som jeg ikke har lest og bare har helt overfladisk kunnskap om? Eller er dette en slags dannelsesroman for de som drikker en del rødvin underveis. For jeg ville nok vært med her fremfor for eksempel "Unge Werthers lidelser" som jeg heller ikke har lest, men har en forestilling om. På tide å legge seg, antakelig. Må nok se disse bøkene i sammenheng.

Kan det tenkes at du forveksler Danny med Doc - biologen i Sweet Thursday? Jeg finner likhetstrekk mellom den rollen de to spiller i de respektive romanene: Begge er personer som de andre prøver å glede. Men Doc blir mer tydelig enn Danny, mener jeg å huske (lenge siden jeg leste disse bøkene - jeg må visst hente fram igjen både Sweet Thursday og Cannery Row). Jeg er enig med dem som mener Danny er en fjern, utydelig skikkelse. Han har fått den litt tilbaketrukne "fellesnevner-rollen", som resten av persongalleriet kretser rundt.

Det har jeg helt sikkert gjort. Takk for opplysende svar. Når jeg leser hva du skriver her, så slår det meg at jeg har faktisk vært en del av gjengen rundt Danny, jeg også. En annen Danny. Denne plutselige innsikten beriker lesningen. Må vel presisere at rødvin ble drukket etter norske mål. Litt slurvete å ikke sjekke kilden da. Multitasker, sjø. Betyr at hverken det ene eller det andre blir rett.

Det er nok fort gjort å forveksle disse to. Da jeg leste "Cannery Row" i sommer, sto det i forlagsomtalen: " Vi treffer igjen personene fra Dagdrivergjengen..." og "... den underligste av dagdriverne er Doc...". Jeg måtte sjekke i Dagdrivergjengen om det virkelig var de samme personene som i Cannery Row, men det var det ikke så langt jeg kunne se. I "Alle tiders torsdag", derimot, fant jeg dem igjen. For meg ser det ut som til og med forlaget har gått litt i surr her :))

Jeg tror du har rett, Bjørg. Forlagets vaskeseddel gjør dette unødig forvirrende, og enklere blir det ikke av at forlagene operer med ulike norske titler på en og samme bok.

Nettopp ferdig med Dagdrivergjengen måtte jeg finne frem Cannery Row og Alle tiders torsdag. Min Alle tiders torsdag (Lanternebok fra 1954) innledes med en prolog der Mack uttrykker som misnøye med Late menn og muntre piker (Cannery Row). "Jeg ville ha gjort den annerledes," fortsetter Mack og gir sine råd til forfatteren. Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row , 10 år etter. Stemmer ikke dette?

Ingen av disse to perlene er med i felleslesingen. Jeg vil likevel anbefale dem på det varmeste!

Da har vi konkludert likt med at Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row, Lillevi. Og jeg vil også anbefale begge disse bøkene for den som er interessert i Steinbeck.

Den norske Bokklubben ga i perioden 1963-79 ut 6 av Steinbecks bøker:
Vår misnøyes vinter
Vredens druer
Øst for Eden
Dagdrivergjengen
Alle tiders torsdag
Om mus og menn
Utvelgelsen var antakelig på bakgrunn av hva Bokklubben mente var hans beste bøker. Jeg lurer litt på hvorfor Cannery Row ikke ble med - jeg har stor sans for den boka også.
Vår misnøyes vinter har jeg ikke lest, men de andre 5 synes jeg var store leseopplevelser!

Enig med Marit. Du tenker sikkert på Ed Ricketts, og det er ikke noe rart. Edward Flanders Robb Ricketts (May 14, 1897 – May 11, 1948) commonly known as Ed Ricketts, was an American marine biologist, ecologist, and philosopher.
I følge Wikipedia var han modell for Doc i Sweet Thursday og i Cannery Row; som "Friend Ed" i Burning Bright; som "Doc Burton" i In Dubious Battle; som Jim Casy i The Grapes of Wrath; og som "Doctor Winter" i The Moon is Down.
Når de også samarbeida om The Log from the Sea of Cortez, så er det nesten sånn at det bare var i Dagdrivergjengen han IKKE var modell for noen.
Den samme artikkelen sier Steinbeck fikk inspirasjon til The Pearl etter å ha besøkt La Paz, Baja California Sur, med Ricketts på deres Sea of Cortez ekspedisjon.

Ricketts' biographer Eric Enno Tamm notes that, except for East of Eden (1952), Steinbeck's writing declined after Ricketts' death in 1948.

Det siste kan være et (av mange) moment til vurderinga og forståelsen av Steinbecks politiske utvikling.
(Jeg skulle kanskje heller posta dette under John Steinbecks forfatterskap - felleslesing?)

Ja, her er han. Takk.

Jeg leste "Tortilla Flat", altså "Dagdrivergjengen" i fjor sommer (2012), og jeg storkoste meg hele veien. Ikke minst fordi språket var så glitrende - elegante, slentrende formuleringer, og plenty av underfundig humor. Jeg har ikke lest boken på norsk, men kommentarene deres i denne tråden så langt gir meg grunn til å mistenke at oversettelsen ikke yter originalen rettferdighet. Hvem er oversetteren - og når ble oversettelsen utgitt første gang? Sånt kan ha mye å si.

Jeg holder forresten p.t. på med Tor Åge Bringsværds "Samtaler med svart hund" (en samling av essays med en rød tråd (som er en svart hund ved navn Sheba) - boken anbefales!), og der har han et kapittel der han forteller om feiloversettelser av hans egne bøker. Hysterisk morsomt... ;-)

Takk for tips om "Samtaler med svart hund". Den står nå på ønskelisten min :-)

Ja, jeg synes den er veldig sjarmerende - boken handler om løst og fast, stort og smått, og Bringsværd gjør et poeng av sin utstrakte bruk av fotnoter. Jeg koser meg med tankesprangene hans! Samtaler... er nært beslektet med London-boken hans; liker du den ene, bør du prøve å få tak i den andre!

Takk. Gleder meg til å lese den. Og nå er også London av Bringsværd notert på ønskelisten, så jeg ikke glemer den igjen.

mistenke(r) at oversettelsen ikke yter originalen rettferdighet.

Og jeg mistenker at du dessverre har rett. Min utgave er fra 1972, utgitt av Den norske bokklubben, oversatt av Haakon Bugge Mahrt. Er en pyse, som ikke gir meg i kast med originalen...

Samtaler med svart hund har jeg på ønskelisten, etter anbefaling av noen av dere. Skulle gjerne hatt en knapp som gjorde det mulig å prioritere ønsker! Tusen takk for påminnelsen, høres ut som midt i blinken for meg :-)

Jeg gikk inn og søkte på Nasjonalbiblioteket, og det ser ut som Haakon Bugge Marth oversatte Dagdrivergjengen allerede i 1938!

Ang. oversetjing- og korrektur-feil; eg har tenkt litt i same baner, utan at det hittil har øydelagt kosen for meg (har tatt ei pause halvvegs, for å ikkje kome i mål for langt foran skjema). Men akkurat eksemplet "huser" oppfatta eg som tilsikta då eg las det. Nederst på side 15 (slutten av kapittel 1):

"Det tenker du nå," sa Pilon kaldt. "Men når du får to huser å sove i så skal du få se."

Sidan det var inne i sitatet, tenkte eg at det kanskje var meininga å gjenskape ein grammatisk feil frå hovudpersonen sin munn i originalteksta. Men skulle det vise seg at det er ein reell skrivefeil frå oversetjaren så er det jo forholdsvis grovt.

Det er ikke tilsiktet. Dersom det da ikke er et dialektisk virkemiddel. Her er samme sitat fra den engelske utgaven:

"So you think now," said Pilon coldly. "But when you have two houses to sleep in, you will see." (p. 19)

På den annen side aner jeg ikke om det var korrekt evt. valgfritt å skrive "huser" den gang boken ble oversatt. Det er ikke lenge siden det var "lov" å skrive for eksempel "to fingrer" på norsk ...

Fingrer er fremdeles den eneste korrekte formen. Jeg tviler på at huser noen gang har vært det.

Jeg var helt sikker på at fingrer var utdatert! Jeg gikk derfor inn på bokmålsordboken på Språkrådets sider, og ser at det faktisk er valgfritt med fingre eller fingrer.
Jeg tviler også på at huser har vært korrekt form, men som nevnt i mitt forrige innlegg, kjenner jeg ikke rettskrivningsreglene så langt tilbake i tid.

"Det tenker du nå," sa Pilon kaldt. "Men når du får to huser å sove i så skal du få se."

Ja, akkurat denne feilen tenkte jeg også at kunne være tilsiktet. På den annen side, Pilton snakker jo ikke så barnslig ellers, så det henger ikke helt i hop...

Jeg er nok litt yrkesskadet; har jobbet som manusbearbeider og språkvasker. Er, for å sette det på spissen, blant dem som "leser innkommen post og dagens aviser med rød penn". Sukk.

Nå synes jeg imidlertid jeg har lykkes med å overse feil, og bare kose meg med denne gjengen som lever etter sin egen moral og logikk. Gleder meg over overraskende resonnement og bilder.

Marit - forordet om kong Arthur og ridderne av det runde bord har jeg lest. Litt skumlesing for meg også i starten, huff, huff. Tusen takk for interessant informasjon!

Sikker på at "huser" ikke var en ok form av ordet da boka ble oversatt? Jeg mener at jeg har vært borti den formen i gamle bøker før.

Her på våre trakter heter det faktisk "huser" og "treer" (trær) - uten at de innfødte ser noe barnslig i det ...

Absolutt - jeg glemte å forsvare "huser" som gangbart dialektord. I alle fall høyst gangbart i Grenland - interessant nok var oversetteren (som Lillevi har fortalt er Haakon Bugge Mahrt, og jeg har googlet ham) selv fra Vardø... (Men han skrev visst manus til filmen om tungtvannsaksjonen, så om ikke vardø-dialekten har samme grammatiske særegenhetene, ser jeg minst én mulighet for at han kan ha vært i befatning med folk lenger sørpå ;-P)

Både Vardø og Finnmarkdialekta er veldig lik bokmål...

Men grenlandsdialekten (som snakkes i Skien, Porsgrunn, Bamble, Siljan, Kragerø - tja, nederst i Telemark, egentlig) har mangt og mye som du ikke finner i bokmål, forstår du! Og bøyningene av substantivet er nok et godt eksempel. Sånn som i "et hus - huse' - flere huser - alle husa". :)

Herlighet, her må jeg visst gå dypere ned i materien: Brukes det dialektiske virkemidler ellers i dialogene? Denne felleslesingen ballær på sæ' (- som det også heter på grenlandsk).

Jeg har så vidt kommet i gang med den engelske utgaven. Har foreløpig konstatert at der Steinbeck bruker gammelengesk som virkemiddel (tankene går til ridderne av det runde bord og/eller Bibelen), blir ikke dette gjengitt i den norske. Et eksempel fra kapittel 1:

"Pilon, my little friend! Where goest thou so fast?" (page 17)
og "I looked for thee, dearest of little angelic friends, for see, I have here two great steaks from God's own pig [...] (page 17)

"Pilon lille venn! Hvor skal du hen så fort!" (side 13 i min utgave)
og "Jeg har lett etter deg, kjære engelen min, for her har jeg to store skinker av en himmelrikes herlige gris [...] side 13 i min utgave)

:D! Der kan dessverre ikke jeg hjelpe deg, Marit - for jeg har lest boken på engelsk, ikke i oversettelse. Men jeg ville absolutt anbefale dere å lese Steinbeck på engelsk, altså - i alle fall disse supertynne romanene. Det er da verdt å prøve - jeg tipper at veldig mange her inne har mye mer engelsk (og svensk! og dansk!) innabords enn dere tror, takket være den velsignede, dubbe-frie tv-en og kinoen vi har her i Norge. Altså, jeg har stor - STOR - respekt for oversetteryrket og for gode oversettere - men når man lurer på om det er oversettelsen eller romanen man har litt problemer med, da kan det lønne seg å teste om man egentlig kunne holdt seg til originalen...

Akkurat når det gjelder denne boka, har jeg ingen problemer verken med oversettelsen eller romanen. (Det er andre "felleslesere" som har antydet at oversettelsen ikke er helt i toppdivisjonen). Jeg leser gjerne engelsk, men når den aktuelle boka står lys levende i bokhylla mi - på norsk! - velger jeg minste motstands veg. Og er helt komfortabel med det.

Jeg tror vi må betrakte disse historiene som det de er: Curious that this second-rate book, written for relaxation, should cause this fuss, skrev Steinbeck sjøl i et brev til Elizabeth Otis i juni 1935.

Likevel har jeg stor sans for måten det fortelles på. Vi ser personene stort sett bare fra utsida: En dag dukker den ene opp, etter ei tid kommer nestemann, de flytter inn og driver med greiene sine. Hvem de er og hvor de kommer fra, hvilke forhistorier de har og hva de ønsker av livet, får vi ikke vite stort om. Det er Danny som holder det hele sammen; de andre er satellitter som bare kretser rundt ham.

Steinbeck skriver sjøl i forordet (i min utgave i alle fall): "... når noen snakker om Dannys hus, da forstår alle at han mener en helhet som ble dannet av mange menn. Fra dem utgikk det lyst og glede, menneskekjærlighet, og til slutt en mystisk sorg. For Dannys hus var ikke så ulikt det Runde Bord, og ridderne omkring det ble da Dannys venner."

I et tidligere brev, til Mavis McIntosh i 1934, diskuterte han hvorvidt koblingen til det Runde Bord burde gjøres klarere: "The book has a very definite theme. I thought it was clear enough. I have expected that the plan of the Arthurian cycle would be recognized, that my Gawaine and my Launcelot, my Arthur and Galahad would be recognized. Even the incident of the Sangreal in the search of the forest is not clear enough I guess."

På betryggende avstand fra vold, kriminalitet, enfoldighet og søppel kan vi betrakte disse utskuddene og finne kvaliteter vi ikke hadde oppdaget hvis vi hadde kommet for nær. I all sin fornedrelse leter Danny og hans kompiser etter den hellige Gral, akkurat som Arthur og hans riddere, om enn på sitt eget vis.

Sigrid Undset avslutter sin versjon av Arthur-legenden slik: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Nyttig info du her kommer med Marit. I alle bøkene til Steinbeck er det kjærligheten til personene han beskriver som etter min mening gjør bøkene hans unike. De aller fleste har sin særegenheter og lyter, og etter hvert vil en finne trekk ved de som en hver kan igjen hos folk vi kjenner eller har kjent, på godt og vondt. Det er mitt inntrykk etter å ha lest de fleste bøkene han har skrevet.
Det er derfor jeg assosierer han mange ganger med Hamsuns karakterer, begge er like genuine i sine personbeskrivelser, med fabelaktige og fengende bakgrunnsfortellinger.

Enig med deg Karin i Hamsuns ofte genuine personbeskrivelser og i Steinbecks kjærlighet til personene (fra folket) han beskriver. Men der ligger også forskjellen mellom de to forfatterne. Jeg synes Hamsun mangler kjærlighet til endel av dem han beskriver. Samer, lapper, kvener i Markens Grøde for eksempel. (Mens Steinbeck ikke akkurat beskriver godseierne og medløperne deres i Vredens Druer med kjærlighet.)
Noe av styrken i Dagdrivergjengen er at han ikke bare skriver med kjærlighet, men med innsikt. Gjengen beskrives i større grad innenfra utover i boka.
Noen biografer sier Steinbeck jobba som bygningsarbeider i en periode. Andre steder har jeg lest at han i ungdomstida deltok i bærplukkinga (sammen med Danny og Pilon og gutta?) Å beskrive fra innsida eller fra yttersida utgjør en stor forskjell.
Dette blei visst litt tro og synsing, men dypest sett tenker jeg det handler om klassestandpunkt hos de to forfatterne.
Tankeeksperiment? Kunne Hamsun skrevet Dagdrivergjengen?

Veldig, veldig enig med deg: Steinbeck har en varme som i alle fall jeg ikke finner hos Hamsun. (Jeg har tidligere her på bokelskere.no gitt til kjenne at jeg ikke "fikser" Hamsun, selv om jeg ser at det er stor litteratur – jeg synes bl.a. at Hamsun ler av folk der Steinbeck ler med dem. Takk til deg og Karin for at dere satte Hamsun og Steinbeck opp mot hverandre her; det hjalp meg enda litt på vei til å forstå hvorfor jeg blir så provosert av å lese Hamsun! ;P

Frå side 85 i bokklubben-utgåva;
"Da krigen var over og alle troppene ble avskjediget, hadde Store Joe enda en dom på 6 måneder å sitte av", noko som plasserer heimkomsten hans til tidlegast mai 1919. Hendinga i dette kapittelet er på Sankt Andrews-kvelden, som i følge wikipedia er 30. november. Då er dette kapitlet truleg lagt til 30. november 1919. Lenger nede på sida; "Byen hadde ikke forandret seg så mye, bortsett fra forbudet." No kan eg ikkje så mykje om forbodstida, men igjen støttar eg meg på wikipedia der det gjeng fram at lova bak forbodet, "Volstead Act" blei vedtatt 28. oktober 1919, men at forbodet blei satt i verk frå og med 17. januar 1920. Så vidt eg kan bedømme er dermed gjetningane dine temmeleg presise.

Se der ja - jeg er og blir en håpløs skumleser. Der står det jo: "... og forbudet hadde ikke forandret noe hos Torrelli". Altså 1920.

Jeg har visst den samme utgaven som du, og koser meg med illustrasjonene fra filmen, som dukker opp iblant. Det ser forresten ut som filmutgaven har pyntet litt på utseendet til en del av personene, for eksempel Dolores (Sweets), som Steinbeck beskriver slik: "Det er sant nok at i det daglige var hennes stemme skrikende, ansiktet hardt og skarpt som en øks, kroppen kluntet og hodet fullt av egenkjærlige tanker."

Eg må nok bla igjennom den engelske utgåva ein eller gang eg også. Der er enkelte ting eg er nyfiken på kva det er oversatt frå. Og så må eg le litt av meg sjølv, eg trur vi var langt inne i den femte 3-literskanna med vin før det gjekk opp for meg at det truleg er snakk om gallons.

Jeg har nå tatt fatt på den engelske utgaven. Det ser ut til at dette med liter vin er omregnet i den norske (om ikke i helt nøyaktig mål). Derimot kan det dessverre se ut til at den norske teksten er noe forkortet! Jeg tar med et sitat fra forordet for å eksemplifisere:

"Danny and his friend Pilon (Pilon, by the way, is something thrown in when a trade is conducted - a boot) had two gallons of wine when they heard about the war." (page 13)

"Danny og hans venn Pilon kjøpte seg seks liter vin da de hørte om krigen." (side 7 i min utgivelse)

Synes dette er en til dels grov forsømmelse. Navnet sier altså noe om Pilon, som vi norske lesere ikke får vite.

Pilon, by the way, is something thrown in when a trade is conducted - a boot

a pilon = en kjøpskål? (a gratuity given by tradesmen to customers settling their accounts) - det gir i så fall en ekstra dimensjon til vår venn i Tortilla Flat :-)
a boot - et slanguttrykk i denne sammenhengen?

Ja, jeg føler meg snytt når norske oversettelser er forkortet. Takk for opplysningen, Monica.

Så artig med alt engasjementet i denne felleslesingen - så mange interessante opplysninger, innfallsvinkler og synspunkter!

A boot er vel heller mer noe i retning av noe man får med på kjøpet.
Og det kan vi vel si at Danny får til gagns når det gjelder Pilon :-)

Men tross disse uoverensstemmelsene, som jeg har inntrykk av var mye vanligere i oversettelser før enn nå, må jeg si meg enig med deg og mange andre her inne at jeg koser meg med den norske versjonen også! Jeg synes alt i alt at atmosfæren og humoren er godt i varetatt.

Dette må du sjekke! Det vil jo bety at disse livsnyterne (så lenge det varte) fikk i seg atskillig mer drivstoff enn oversetteren har latt oss få vite ...

Ja. Hvor mye er en gallon?

3, 785 liter! Oi oi.

Der kan man se. Oversetteren har sensurert vekk bortimot åtte desiliter av hver vinkagge! Sikkert i beste mening.
Hvis dette hadde vært en noenlunde fersk oversettelse, ville det nok ha hett gallon i norsk versjon også. Vi har jo etter hvert fått en masse oversatte bøker hvor det brukes originaluttrykk fra ymse språk, som blir forklart enten i fotnoter eller i ordlister.

Fotnoter er bra. Da slipper man å flytte seg og finne ut av ting, noe som mange med meg bare må; altså finne svaret. Når man liker å lese uten PC i umiddelbar nærhet og tvinge seg selv til å gjøre en ting om gangen. Som Danny og resten av gjengen. Selv om det er mye vin, så er det andre faktorer i livet deres som har stor helsemessig gevinst, som å snakke med naboene, bo et sted hvor folk bryr seg, ikke regne glede om til kroner og ting, men til samtaler og opplevelser. Ha oppnåelige mål som man samarbeider om (Piratens gave til kirken), fleksibilitet overfor andre osv. Det er greit nok at ikke alt de gjør, er rett og riktig, men livet de har er nok preget av de store omstendighetene på den tiden. De hadde kanskje ikke valgt dette livet, men valgte å leve det de hadde med godt humør. Det holder kanskje eller ikke helt i mål, og jeg synes at det blir veldig dybde i slutten av denne historien. Du skjønner forhåpentligvis hva jeg tenker på.

Spørs om ikke oversetteren har oversatt en gallon med vin til ei trelitrerskanne?

Det var det som slo meg også. Men eg måtte le av at det gjekk så lang tid før det slo meg ....

Ler litt jeg og, for det slo ikke meg før du skreiv det. Men jeg har deltatt i forsøk på å drikke noen gallon med cider i England. Det slo meg imidlertid veldig raskt (ut).

En britisk gallon er faktisk enda mer enn en amerikansk. Hvis du lesket deg med "noen" gallons, ville du ha satt til livs over åtte liter cider!

Såvidt jeg husker var vi åtte stykker, og jeg var nummer to som gav opp.
Det skjedde et halvt år før Steinbeck døde.

Får håpe det ikkje var nokon årsakssamanheng mellom desse hendingane ...

He, he. To stjerner fra meg for det svaret.

At boka kanskje ville fått et annet språk i oversettelsen i dag er et godt poeng. Tittelen ville kanskje blitt annerledes også, og det kan være flere forklaringer på dette. 1950 var tida for Marshallhjelp, Donald Duck og Det Beste. Den kalde krigen. Norge under voldsom kulturell påvirkning fra USA. Steinbeck var rød. En forklaring er at Steinbeck skulle ufarliggjøres og lanseres som en slags ukebladskribent. At Cannary Row blei oversatt til "Late menn og muntre kvinner" er brukt som eksempel. At "In dubious battle" ikke blei oversatt før i 2003 er et annet. FBI innrømmet å ha mappe på Steinbeck fra 1946. Sjøl mente han å ha blitt etterforska fra trettiårene.
Men...
Jeg oppfatta også begynnelsen som "eventyraktig og barnlig", kanskje nesten litt nedlatende? Disse enkle, dumme, late paisanos... (Jeg hører ekko fra den norske valgkampens grumsete facebooksøppel om "utlendinger" - de andre..)
Men så...
Prøver han kanskje bevist å lure meg? Ved hjelp av språket? Kanskje ved å spille på fordommen som helt sikkert fantes mot innbyggerne i Torilla Flat?
For deretter å konfrontere oss med fordommene våre lenger ut i boka?

Hm, jeg har nok en annen oppfatning enn deg når det gjelder Steinbecks fremstilling av Danny og gjengen. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, opplever jeg at han skriver om Danny og gjengen med stor varme, vittighet og innlevelse.

Men jeg har fortsatt en del kapitler igjen, så vi får se etter hvert.

Jeg tror ikke Steinbeck var nedlatende mot småfolk, men at mye av hans misjon var å skildre de små i samfunnet. Det skal bli spennende å se om han bevisst leker litt med leserne, eller om noe har med oversettelser å gjøre. Jeg nevnte at han skilder fattig-Amerika og sliter-Amerika, og selv er jeg fasinert av detaljer som at en nabo hadde måke i frikassén - frister det? Nei, vi snakker om knapphetskulturer der alt er blitt brukt, og det er ikke så langt bak oss heller.

Interessant poeng, det der med oversettelse og stil. Spennende å høre hva du kommer til. Jeg selv fersker jo stilen bedre på norsk selv om jeg leser engelsk.

Du ville jo gjerne vite hva jeg kom til, Reidun, når jeg har lest romanen både på norsk og på originalspråket. Er ikke ferdig den engelske ennå, men jeg har kommet et godt stykke.

Vet ikke hvor godt du har fulgt med på diskusjonen når det gjelder de konkrete forskjellene i de to utgavene, men alt i alt vil jeg si at stemningen og den lune humoren er godt ivaretatt også i den norske utgaven, og konklusjonen min er at den på alle måter er leseverdig, også på norsk!

Kan jeg bli med også, er litt treg i nøtta....har ikke fått med meg dette med dagdrivere....he he.

Da er jeg i gang med boken og første inntrykk er at dette er en skildring av fattig-Amerika og slite-Amerika som Steinbeck igjen forteller historien om. Jeg synes boken er litt eventyraktig og barnlig i fortellerstilen, minner meg litt om Gabriel Scott i "Det gylne evangelium".

Jeg har slitt med å få tak i boken men endelig er jeg i gang. Så nå setter jeg av denne helgen til Steinbeck.

Sit med mykje av same kjensla (har lest ca 1/4). Men innimellom er der glimt av magi som løfter boka til noko meir enn ei rein "feelgood"-forteljing.

Selvfølgelig Tilla! Her er alle ("nøtter") hjertelig velkomne :-)

Jeg har fått tak i boken , og er i gang. Jobber netter og har da med boken. Dette er gøy. Jeg har aldri noensinne vært med i en lesering og kjenner nå at jeg er litt stolt ...

Første gang jeg var innom Dagdrivergjengen var på slutten av sekstitallet, og opplevelsen var gresselig kjedelig. Jeg veit hvorfor.
Fru Høyland kom inn døra til klasserommet sammen med to elever som bar en slags trehyller med en stang øverst de kunne holdes i. De var fulle av bøker og het klassesett.
Konrad måtte begynne å lese på side 37 der vi slapp sist. Etter tre sider måtte Bente ta over. Trikset var å finne ut om fru Høyland valgte etter alfabetet, sitterekke eller hvem hun likte eller mislikte. Deretter regne ut hvor lang tid man hadde til å sove eller drømme seg vekk før man risikerte søkelys. Det som sitter igjen av innholdet er noen fyllikker som ligger å prater i ei skråning.
Jeg blei en bokelsker. Sansynligvis på tross av klassesettene på gymnaset. Det har tatt lang tid å komme over antipatien mot bøker som blei drept på denne måten. Dagdrivergjengen har stått ulest, selv om Steinbeck blei en av min største favoritter allerede på åttitallet, eller begynnelsen på nitti.
Den type felleslesing vi skal til med her derimot - den er spennende.

Hurra! Jeg har vært på Deichmann og hentet mitt eksemplar. Når vi er ferdig med denne felleslesningen skal jeg dra igang en felles lesning av en annen stor amerikaner - Mark Twain.

Å ja - så morsomt! Steinbeck og Twain - jeg heier på begge! :D