Bokelskere.no

Jeg er klar over at Fossums bøker er bejublet av et samlet kritikerkorps, men dette er kjedelige greier. Portrettene av karakterene er uinteressante i sin skildring av selvopptatthet og uutgrunnelige skjebner. Etterforskerne Sejer og Skarre er ikke bedre skildret. Deres medfølende innsikt i forbryterskjebnene blir aldri mer enn ord på papir og ikke deler av en person vi tror på. De første bøkene med Konrad Sejer var gode, mens dette må være den svakeste av alle 11.

Jeg er veldig enig. I tillegg: Mens jeg leste den tenkte jeg litt på om jeg synes hun begynner å miste grepet. Dette var litt slapt. Og forutsigbart. Jeg må presisere at jeg ikke har behov for å prøve å "løse gåten" i krimbøker mens jeg leser, men er det en krimbok bør det da være litt spennende. Carmen Zita og døden opplevdes for meg som en trist fortelling som gikk i spiral nedover, og man skjønte nesten hele tiden hvor det bar. Triste skjebner, med en ikke helt troverdig kvinneskikkelse i sentrum av det hele. Kjedelig greier, og sær tittel.

Er det ikke merkelig hvor forskjellige oppfattningar vi kan ha av en og samme bok? Jeg er ganske så uenig med deg.

Carmen, bokas hovedperson framstår for meg som ganske troverdig, med sine "forbudte" tanker og følelser, kombinert med en ansvarløshet og egoisme som hun nok ikke er alene om i dagens samfunn. Sejers bekymring om egen helse framstår også som troverdig.

Det jeg liker veldig godt i denne boka er at den framstår som noe "mer" enn bare en krimbok. Den tar for seg et ganske aktuelt tema: det "ufullkomne" barnet og retten til liv. Fossum balanserer fint mellom de ulike sidene ved temaet uten å være moralens vokter for verken den ene eller den andre siden.