Vigdis Hjorth klarer så godt å gi meg en liten følelse av hvordan det kan være å havne i en situasjon i livet der ingenting lenger gir mening, der hovedperson ikke klarer å være tilstede i de øyeblikk der hun har samvær med kollega, familie og kjæreste.
Jeg tenker at forfatteren her viser et lite glimt av hvordan det faktisk er å være på randen mellom normalitet og en psykisk dårlig tilstand. En tilstand som irriterer meg, som jeg ikke forstår og der jeg kun har lyst til å si: "skjerp deg!". Men for alle de som sliter med psykiske lidelser er det helt umulig.
For meg ble dette en historie der Vigdis Hjorth forsøker å gi meg større innblikk i en slik problemstilling.
Men....det kan jo hende jeg tar helt feil :-)
Jeg likte å lese boken.
Viser 1 svar.
Er veldig enig i tankene dine her, og likte spesielt godt det du skrev om hovedpersonen som ikke klarer å være tilstede i øyeblikkene sammen med mennesker som (bør?) betyr noe for henne. Deler denne leseropplevelsen:-)
Sist sett
