Sara er heltinne i sin egen fortelling. Selvransakende, selvkritisk og med en suveren definisjonsmakt som det skjønnlitterære mediet gir henne. Og hun lar seg ikke blende av den, godt gjort.
Jeg blir begeistret for de presise og inngående skildringene av en oppvekst i Syria på 1980-tallet, men mindre glad for de trauste kapitlene etter ankomsten til Norge. Der mister forfatteren nerven i de grå detaljene og medlidenheten med sin heltinne.
Mest nysgjerrig blir jeg på de arabiske novellene hovedpersonen i boka snakker om. En rar dame på en kafe, de dystre fortellingene om galskap ... Jeg lar meg imponere av Saras norsk. Det er få forunt å skrive godt skjønnlitterært på et fremmed språk. Og legger inn et ønske: dersom novellene er trykt i noen av de Syriske litterære tidsskriftene - please, sørg for at de blir oversatt til norsk eller engelsk!
Sist sett
