Hva gjør man når en lang hytteferie går mot slutten, godværet holder seg og bunken med uleste bøker er borte? Jo, man saumfarer bokhyllene etter "gammelt nytt". I hyttebiblioteket mitt har jeg både likt og ulikt; noe har stått der så lenge at det nesten er blitt usynlig. Men i år fant jeg igjen Einar Økland i hylla. Økland - tja, er ikke han en temmelig utdatert gammel raddis fra den gangen man bare "måtte" lese progressiv litteratur?
Nei. Snøsteinen er ei samling av fortellinger om barn, foreldre, naboer og venner, fra ei tid vi husker, vi som har levd ei stund. Velsignet fri for moralisering og pekefinger, med hverdagslige opplevelser og små og store gleder og sorger. Trivelig lesestoff!
Sist sett
