Det tar tre bind å fortelle historien om han som møter henne. Vi treffer dem de siste månedene før det skjer. De er tredve år, men det skjebnesvangre møtet fant sted i klasserommet i 10 års alderen. Hun har drevet med kampsport og er instruktør på treningssenter. Hun sjekker middelaldrende menn på byen. Den gangen de gikk i samme klasse i barneskolen, var hun med i Jehovas vitner, men bryter seinere med dem, sin familie og står bare igjen med ei bestevenninne. Som sjenert, forknytt mobbeoffer ble Aomame tatt litt vare på eller sett av den skoleflinke gutten Tengo. 20 år etter er han mattelærer på dagtid og forfatterspire på kveldstid. En gang i uka kommer den ti år eldre elskerinnen på besøk. Hun er gift og har to barn.
Aomame tar oppdrag der hun dreper menn som hun mener ikke fortjener å leve. Moralspørsmål tar Haruki Murakami opp slik de viser seg primært i holdningene personene inntar og i mindre grad som gjenstand for refleksjon. Det kommer en liketilhet inn som inviterer leseren til å ta stilling ut fra nærmest formålstjenelige, praktiske hensyn. Murakami har en stor leserskare av unge mennesker under høyere utdanning. Det kan jeg forstå. Som Nobelprisnominert forfatter er han mer foroverlent mot leseren eller enkelt sagt: Selve uttrykket er befriende imøtekommende og mer på leserens premisser enn man kan forvente på et høylitterært nivå. Noen har kritisert språket hans for å være klisjepreget og flatt, men jeg synes det er misforstått. Det er også mange gjentakelser i 1q84, men det gir pust i den svære boka. Den blir ikke så kompakt og synes ikke så pretensiøs, den signaliserer ikke viktighet på en anmassende måte. Unntak her er noen av de mange henvisningene til annen litteratur. Enkelte såkalte mesterverk gir følelse av metthet når de er lest og kan være et fascinerende ork underveis. Ettervirkningen av en Murakami-bok trekker veksler på surrealisme, friskheten i overraskelsene, fortrolighetskunnskap, underholdende fiksjon, mytologiske ansatser osv kombinert med skikkelighet i skrivehåndverket.
Under lesningen har jeg ofte følelsen av å komme inn i små bobler, egne verdener som beskrives. Det er som poesi uten ord. Hele virkeligheten kan også forskyves eller en parallell virkelighet oppstå. Når denne boka heter 1q84, står q for question dessuten uttales q og 9 likt på japansk. En annen virkelighet er til forveksling lik den vanlige virkeligheten for noen av personene, men hver enkelt vet ikke at flere enn en selv opplever 1q84-virkeligheten. Hva forteller Murakami oss når han i bok etter bok setter spørsmål ved hva som er virkelig? Betyr det at vi lever feil og ikke har et riktig grep om virkeligheten? Skal vi ikke søke kontroll på livet (for slik mister vi følelsen av zen)? Eller blir vi hele tiden lurt til å tro at virkeligheten er det som framstår som virkelighet uten at det er det? Sakset fra Christopher Taylers anmeldelse i London Review of Books sier Murakami: “In the 19th and early 20th centuries,’ he told his Paris Review interviewer in 2004, writers offered the real thing; that was their task. In War and Peace Tolstoy describes the battleground so closely that the readers believe it’s the real thing. But I don’t. I’m not pretending it’s the real thing. We are living in a fake world; we are watching fake evening news. We are fighting a fake war. Our government is fake. But we find reality in this fake world … We are walking through fake scenes, but ourselves, as we walk through these scenes, are real. The situation is real.»
Som leser er man aldri i tvil om at det er en fiksjon som framstilles. Samtidig lærer vi noe om oss selv og om andre. I bind tre presenteres den usympatiske Ushikawa, en person som ingen liker; ikke tidligere klassekamerater, arbeidskollegaer, kona, barna eller noen andre han møter. Han har fått i oppdrag å spionere på Aomame og han spioner på Tengo. Vi kommer tett innpå han, blir overrasket over hvordan han tenker og vurderer. Når man har blitt kjent med han og sett hvor sårbar han er, blir han drept på en brutal måte. Men så har han kanskje oppfylt sin rolle for oss.
Ushikawa har fått sitt spionoppdrag av en religiøs sekt. Rundt sekten er det stort hemmelighold, men man får også høre om at de er anti-kapitalistiske, jordbruksdyrkende, at de utøver asketiske øvelser og har buddhistiske sider ved sin ideologi. Lederen har funksjon av medium for noen stemmer. Stemmene kommer fra Little people som er et fantasyliknende, alveaktig folk. Lederen sies å voldta unge jenter. Han blir drept av Aomame. Så kan ingen formidle stemmene lenger og Ushigawa får altså i oppdrag å oppspore henne. Dette gir boka en touch av spenningsroman.
Det er ikke bare en spesiell kommunikasjon mellom lederen av sekten og stemmene til Little people. Kommunikasjon er et sentralt tema i boka. De elskende kommuniserer uten ord. Hun leser alt han tenker. Bind tre er av noen regnet som det klart svakeste bindet, mest på grunn av Aomame – Tengo relasjonen. I kontrast til 1984 – 1q84 relasjonen, der man ikke kan stole på virkeligheten eller sin innstilling til virkeligheten, er kjærlighetsrelasjonen 100%. Den har nesten mytisk styrke, de unge blant leserne vil kunne assosiere til fantasy, noe absolutt godt. Eller om vi kan si at fantasy handler mer om følelse enn moral, så føles kjærlighetsrelasjonen relasjonen som ubegrenset trygg/sikker. Andre anmeldere har assosiasjoner til helt urealistisk kjærlighet produsert fra Hollywood, noe jeg finner mindre interessant. Det er ikke et svakhetstegn at boka får en happy ending sett i dette perspektivet. Det egentlige skal bevares i oss i møte med den hjertes utkårede. De intuitive antennene avgjør på mytisk vis hva som er fake og hva som er reelt. Murakami spinner fra bok til bok på en vev med egenproduserte mytologiske tråder. Hans vev er et stykke fra min vev, men han overrasker og underholder.
Sist sett
