I etterordet av boka står det: "Boka kan leses som en roman, og at den først og fremst er en litterær rekonstruksjon av et liv, bygget på alt tilgjengelig materiale".
I begynnelsen var boka noe "dau" og jeg syntes det ble vel mye Ketil Bjørnstads synsing og meninger om mangt og mye rundt Munch. Mange dialoger, ja alt for mange etter min smak. Det ble som han la ordene i munnen på Munch, at han konstruerte mange dialoger, han lot oss også noen ganger ta del i hans drømmer,tanker osv. Når det blir presentert på den måten blir jeg litt skeptisk og stiller meg undrene til hva forfatteren ønsker med det. For meg ble det "fyllstoff" og jeg var ikke konfortabel med det.
Men som sagt, boka er ikke en biografi, og da kan vel forfatteren få ganske fri tøyler ang. det stoffet han behandler og presenterer leserne.
Boka tok seg veldig opp underveis for da ble det lagt vekt på autentiske brevvekslinger mellom Munch og andre og andre dokumenterte hendelser. Det falt virkelig i smak hos meg og jeg ble engasjert og syntes det ble interessant. Edvard Munch var jo en usedvanlig mann, en som ikke ga opp sin kunst når det stormet som verst, til glede for oss.
Jeg gir boka terningkast fire, og det mest pga begynnelsen som ikke helt falt i smak.
Sist sett
