Bokelskere.no

For meg forsvinner ikke magien i en tekst når jeg klarer å se en underliggende mening i en tekst. For meg er det ikke magi i en tekst som er så platt og grunn at det overhode ikke finnes en dypere mening enn det som står der. Selvfølgelig er dette forskjellig fra person til person og det har jeg full forståelse for. Lesing er uansett bra som noen nevnte samme hva man leser, og det er jeg også enig i. Det er det at som alt annet blir tekster plassert i grupper, altså sjangre, og serieromaner er en egen sjanger. Noen liker serieromaner, noen liker krim, noen liker samtidslitteratur og andre liker klassikere. Det er ikke nødvendig at alle skal like det samme. For meg er det helt greit, men serieromaner er fortsatt serieromaner. En grunn til at serieromaner ikke blir satt opp på en pensumliste eller sett på som tung litteratur er jo at denne type tekster mangler en dypere mening og er forhodsvis forutsigbar.

Stusser over innledningen din - jeg må ha vært dårlig til å formulere hva jeg mener! Jeg har vel aldri sagt at jeg ikke liker tekster med dypere mening, men foretrekker "platte og grunne" tekster?

Men jeg misliker nok dissekeringen og analysen av tekster, fordi det forekommer meg en altfor kjølig og distansert måte å forholde seg til teksten på. Liker forfatterne at man gjør det, lurer jeg på? Er ikke litt av poenget at leseren selv skal oppleve teksten på SIN måte? Analyser av tekst spikrer meningen og innholdet og "sannheten" en gang for alle. Dermed sperrer det for en frisk og ny og personlig opplevelse av historien - for litteraturekspertene har avdekket alle tekstens gåter... Jada, jeg er klar over at selv de lærde strides. Men i disse google-tider har jeg flere ganger opplevd å få vite mer enn jeg egentlig har godt av...om bøker, forfattere, filmer osv. Mange ganger er bakgrunnen veldig interessant, men noen ganger angrer jeg på det jeg leste, fordi det ødelegger noe av magien for meg.

Det er en balansegang, egentlig. Har det på samme måte med låttekster - kan falle fullstendig for en fantastisk sang, og jeg hører jo hva de synger, stort sett, - men å google teksten og lese den svart på hvitt er ikke nødvendigvis et smart trekk. Likeledes malerier - det kan være morsomt til en viss grad å lese hva alle symbolene betyr, men noen ganger blir det rett og slett for mye informasjon.

Hva prøver jeg å si? Kanskje jeg har et altfor romantisk forhold til kunst (for å bruke et samleord). Jeg liker ikke så godt å tenke på at en maler, forfatter, billedhugger, artist har sittet og strevd og tenkt ut hva som skal lages, og med vilje lagt inn symboler som skal bety noe, lagt inn en "hook" i refrenget for å selge flere plater, malt inn en bitteliten hodeskalle for å symbolisere døden, sånne ting... Jeg vil bare oppleve det ferdige verket, leve meg inn i illusjonen - for det er jo det de skaper!

Litteraturvitere og andre -vitere er liksom "the spoilsports", tørrpinnene som river forhenget til side, avslører magien, viser fram speilene og den skjulte lemmen og juksesverdene i tryllekunstnerens kasse - "se her, skal jeg vise deg hvordan det ble gjort, hva som ligger bak kulissene". Men jeg vil ikke se det, jeg... Jeg vil bare se det forfatteren, kunstneren, bandet vil at jeg skal se..... :)