Bokelskere.no

Jatakk, begge deler sier også jeg! Jeg velger mine forfattere og temaer etter egen sinnsstemning, - det har jeg alltid gjort. Når jeg er trøtt i hodet velger jeg krim, - det får meg til å slappe av og jeg bruker ikke så mye mer tid på de bøkene enn hva som trengs for selve lesingen.

Bøker om "de nære ting" synes jeg er nyttige; de får meg til å tenke, reflektere, samtidig kan jeg leve meg inn i de ulike personenes liv osv. De kan berike mitt eget liv, - noe ikke krimbøkene gjør, annet enn for underholdningens skyld.

Samfunnskritiske bøker trenger vi!! Vi trenger å få rusket opp litt i egne meninger, vi trenger å lene oss tilbake og tenke over om kanskje andre har en annen og bedre synsvinkel på ting enn oss selv. Få satt ting i perspektiv eller "på spissen" slik at hjernecellene våre ikke dovner vekk, - eller at vi alle følger "massen".

Men en "felle" man lett kan gå i er å velge samfunnskritisk litteratur kun ut i fra eget ståsted, - da er man jo like langt...

Og til slutt: man kan ikke tvinge underholdningsforfattere til å skrive samfunnskritisk litteratur eller omvendt. La forfatterne få ut det de har "innabords" og så er det opp til oss lesere hva som kjøpes og lånes.

Fint innspill, Hilde. Nygårdshaugs intensjoner er gode. Men han provoserer dersom han mener å diktere hva andre forfattere skal skrive om. Ordet er fritt. En forfatter må skrive om det han har på hjertet, uansett hva det er. Ellers blir det Sovjet-tilstander.

Jeg er også motstander av den polemiske arbeiderlitteraturen som vi har sett mange eksempler på, og der det kun er rom for samfunnskritiske tema. Når det er sagt, så ER det mye navlebeskuelser i norsk litteratur for tida og langt mellom de visjonære bøkene som tør å ta oppgjør med det etablerte.

Håvard Rem sa i bokprogrammet i går at kirkebrenning og svartmetall er uttrykk for reaksjoner mot det etablerte, mot tryggheten og kjedsomheten. Dette representeres ved første generasjon etter 68-erne. De som ble født på midten av 70-tallet. Kanskje denne generasjonen bør la sin reaksjon komme bedre til uttrykk litterært? Selv om Rem aksepterer kirkebrenning som uttrykksform, foretrekker jeg den litterære. Om den så er revolusjonær.

Enig med Hilde i at forfatterne må få ut det de har innabords. Hvis ikke de skriver om noe de brenner for, eller noe som er viktig for dem vil bøkene sannsynligvis ikke bli spesielt gode. Det er bedre med et helhjertet forsøk på å skrive om "de nære tingene", enn et halvhjertet forsøk på samfunnskritikk.

Men personlig syns jeg vi trenger variasjon, og håper forfattere har mange forskjellige interessante temaer de ønsker å videreformidle til oss lesere. Så langt har jeg egentlig ingen grunn til å tro at de ikke har det...

Derfor er det så bra med bibliotekene; her kan vi få låne litteratur som kanskje ikke er bestselgere; "smalere" litteratur som slett ikke er dårlig av den grunn. Men det krever ofte litt mer å finne disse "perlene" som aldri havner på Topp 10-listene.

Men vi får kan få tips på forumet:-)