Ja jeg vet hvordan det er å streve med å stå på bena. Det hender nå også det. At jeg må bare bøye meg fremover eller sette meg på huk for å ikke kollapse. Veldig flaut når jeg gjør dette på jobb, men når svimmelheten/eller jeg blir skikkelig svaien så må jeg bare gjøre det sånn likevel. Pappa tror jeg må ha et snev av ME, men det håper jeg ikke. Det høres slitsomt ut å ha ME så håper ikke at det er det jeg har at det bare er kroniske bihulebetennelsen som gjør meg sånn. Sys bare jeg har hatt det så lenge nå. Jeg får bare være tålmodig.
Jeg også er fascinert over å lese sanne romaner om grusomme ting folk gjør. Jeg blir nysgjerrig av å lese om folk som ikke har empati. Hvordan er det å leve sånn og være så ondskapsfull mot andre og ikke føle anger? Samtidig er det fascinerende å lese om styrken til ofre som overlever slike psykopater. Hvordan holder de ut?
Viser 2 svar.
For din del håper jeg det "bare" er bihulebetennelsen, selv om det er ille nok i seg selv. Høres ikke spesielt behagelig ut. Som du sier er det bare å være tålmodig og ikke minst ta hensyn til kroppen.
Det er nettopp det som fascinerer, de vet forskjellen på rett og galt, men de føler det ikke. De fleste vil ikke gjøre noen vondt fordi de selv klarer å sette seg inn i deres situasjon og kjenne på følelsen, det er nok det psykopaten/sosiopaten mangler evnen til. Det finnes mennesker som er så utrolig sterke at de klarer å komme ut fra disse hendelsene styrket, er enig i at det er like fascinerende.
Ja, vi får håpe det. Det er bare litt kjipt at det har vært sånn siden desember. Litt tidlig å føle seg som en 90-åring:)
Og jeg er helt enig med deg i synspunktene dine angående bøkene fra sanne historier om disse psykopatene og ofrene deres. Tror vi har mye til felles når det gjelder boksmak:)
Sist sett
