Å skulle gå fra kortformatet med noveller til romanformatet er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. De to litterære sjangerne har strenge regler for oppbygging og struktur, og når danskenes novelledronning Naja Marie Aidt debuterer som romanforfatter med “Stein saks papir”, klarer hun ikke å gjennomføre det store spranget.
“Stein saks papir” er først og fremst en historie om Thomas, en mann i slutten av trettiårene som ser ut til å ha det meste på stell med en pen og smart samboer, gode venner og eget firma. Han tror han har lagt bak seg den trøblete oppveksten med den alkoholiserte og småkriminelle faren Jacques, men når faren dør i fengsel, kommer alt galopperende tilbake. Sammen med søsteren Jenny må Thomas møte både indre og ytre demoner på nytt, og ikke overraskende takler de dødsfallet på hver sin måte.
Så langt, så vel. Videre herfra kunne Aidt ha dykket ned i dype familiehemmeligheter og tatt seg all verdens tid med å brodere ut Thomas’ og søsterens traumer, men hun velger en annen vei. I stedet for en inngående skildring av et mislykket barn-forelder-forhold, får leseren presentert en smørje av bipersoner, hvor den ene er mer sprø enn den andre, uten at det gjør dem mer interessante eller relevante for historien. Niesen Alice, tanten Kristin, kollega og bestevenn Maloney og farens gamle drikkevenner er bare noen av dem. Ja, og så Luc/Luke, som Thomas aldri blir helt klok på og derfor anlegger et elsk/hat-forhold til.
Søsteren Jenny er den mest interessante karakteren av dem alle, og et speilbilde av Janice Soprano, for den som husker mafiabossen Tony Sopranos slitsomme og følelsesmessig manipulerende storesøster som kunne kunsten å skifte fra gråtende og angrende til en hatefull hevner med ett knips. Slik er Jenny også, men Thomas gjennomskuer henne hver gang.
Omtalen sier at romanen er et “ømt og nådeløst portrett av en mann og den vestlige kulturs myter om fedre og sønner”, og det er nok dette Aidt forsøker på, men uten å lykkes. Det blir simpelthen alt for mye – spørsmål om kjønnsroller, seksualitet, maskulinitet og søskenforhold sauses sammen og man ender opp med å ikke ane hvor Aidt vil hen. Ikke minst er “Stein saks papir” alt for lang. Den langtekkelige sekvensen hvor familien samles hos Kristin for en helg, med en gjettelek om dikt som liksom skal være hele romanens “clue” om “poesien som helende kraft”, er patetisk. Særlig når den kombineres med at alle spenningene skal få utløp og de konfliktfylte forholdene skal få sitt endelige oppgjør – og romanens tittel skal forklares.
Aidt er sylskarp som novellist, for da har hun stålkontroll på sine litterære rammer. Hun er dog langt unna å treffe målet med sin første roman. Historien spriker i for mange retnninger uten at hun klarer å sy dem sammen på en tilfredsstillende måte, og 384 sider er 150 sider for mye. Det er som om Naidt har så mye hun ønsker å si, at hun har kastet sin egen stilistiske stramhet, som fortjent har blitt hennes varemerke, over båtripa med et “skitt au”.
Viser 1 svar.
Veldig streng men ganske treffende dom. Slutten på boka et stort antiklimaks med mange løse tråder - virker som forfatteren er lei hele historien
Sist sett
