En må være ærlig overfor seg selv når en leser en bok som ligger på bestselgerlistene. Dan Brown synes jeg er god på komposisjon, på spenning og han leverer en og annen visjon/dystopi som trekker i en. Denne gangen får han meg godt med selv om jeg misliker den snuoperasjonen som han foretar 3/4 inne i boka - det er et avtalebrudd med leseren som jeg ikke aksepterer, men jeg leste videre for halv maskin og ble så grepet på nytt. Noen sier at det blir for mye om Firenze, Venezia, Istanbul, men Dan Brown pleier jo å ville lære oss noe og kitch- info om storbyer og kunst må en forvente. At hovedpersonen er liksom fascinerende høy og nesten ufeilbarlig, har en ikke lov til å ergre seg over når en velger en bok som dette. En kan ikke bruke de samme målene på Dante som på Dan Brown, Cecilia Samartin etc. Boka ga meg uansett såpass info om storbyer, Det guddommelige komedie, genetikk og etiske dilemmaer at jeg gjorde lite annet enn å sove dårlig, spise og lese !
Sist sett
