WAOW. Denne satt gitt. Han klarte det igjen McCarthy. Som med "The Road" og "No country for old men" suger fortellingen tak og nekter omtrent å slippe før siste ord er lest. Språket er som hugd i stein, men du verden så virkningsfullt. Det handler ikke så mye om actionpakket handling som om hans evne til å skape en nerve. Etter å lest "All the Pretty Horses" har jeg mest lyst til å sette meg på hesteryggen og bare ri ut i den store villmarken.
Vi følger hovedpersonen, en ung texaner, inn på den meksikanske siden av grensen i en slags flukt fra en sorg, men gjør seg vel så dyrkjøpte erfaringer. Forfatteren får så godt fram nerven mellom mennesket og naturen, samt spenningene mennesker imellom. Og når hovedpersonene møter de store utfordringer i tilværelsen blir karakterstøpningen avgjørende for utfallet. Det finnes både dævelskap og godhet i verden og det er i vårt møte med disse størrelsen at humaniteten trer fram eller går under.
All the Pretty Horses er første bind i den såkalte grensetrilogien. Jeg greier ikke motstå lysten til å plukke ut bind 2 fra bokhyllen.
Viser 2 svar.
Du kan glede deg til Blodmeridianen. Knallhard både i språk og historie. Bygd på reelle hendelser i et karrig landskap med menn med karrige sinn.
Takk for den, Steinar. Jeg skal hive meg over den så snart jeg er ferdig med grensetrilogien.
Sist sett
