Ikke en bok å bli glad av. En bok å bli beveget, småkvalm, fascinert og føle seg klaustrofobisk av, men ikke til å bli oppmuntret av.
Man synes så synd på Ask Burle - han er en ung mann som ikke har det spesielt godt med seg selv. Men han er jo en ung, talentfull mann med fremtiden foran seg, så man kan nesten bli litt irritert over å skulle ha så mye medfølelse med han. Men Mykle beskriver hans skrekk for fremtiden, livet, ambisjonene og kjærligheten så levende at man kan virkelig ikke noe for det.
Asks følelser for andre mennesker er preget av forakt, respekt, skyld eller en salig blanding av alle tre. Mens det er den fullkomne kjærligheten han ønsker seg, men kanskje ikke riktig tror på. Kanskje ikke så rart etter å ha observert sine egne foreldres triste forhold til hverandre og sin følelse av utilstrekkelighet i møte med kvinnene i sitt eget unge liv - Gunnhild, Siv og kanskje også barndomsvenninnen, Gro. Og i sin rolle for storebror til Balder, en liten gutt, som virkelig ikke fortjener annet enn kjærlighet fra Ask, men Ask svikter som bror - og dette står for ham som hans kanskje største nederlag.
For meg som leser ble da kunsten lyset i enden av tunnelen - musikken ble det eneste som kanskje kunne redde Ask fra et utrøstelig, kjærlighetsløst liv som handelsskolelærer. Og selv om Ask utvilsomt vil bli en som lider for kunsten er det på dette sporet du ønsker å følge ham når du har lest siste side.
Gordon Hølmebakk fra Morgenbladet (1954) er oversitert i forbindelse med denne romanen, men han sier da kanskje også aller best hvorfor dette er en bok man bør lese når han spør: "Hvem har skrevet bedre om den unge mann enn Agnar Mykle når han er på sitt beste? Hvem har mer overbevisende enn ham avslørt den underlige sammenheng mellom ynglingens ømhet og brutalitet, hans dådsdrøm og knugende selvfornedrelse, hans råskap og forfinelse?"
Sist sett
