Bokelskere.no

I et normalt tilfelle ville jeg aldri ha plukket opp denne boken om det ikke hadde vært for en vakker jentes anbefalinger (men om en vakker jente ikke ber deg om mer enn å lese en bok, så følger man den oppfordringen uten å mukke). Sannheten er at denne boken fikk meg til å gråte for første gang på 8 år. Det skal sies at jeg var langt hjemmefra, hadde ikke snakket med familien på 3 måneder, og hadde en bror i Boston på samme tidspunkt som både lesingen og maratonbomben fant sted.

Alle disse emosjonelle tilfeldighetene kan ha bidratt til en mer følelsesmessig lesing enn normalt, men det er noen fortellertrekk i denne romanen som sender følelsene på berg-og-dalbanetur fra det naivt morsomme til det dypt alvorlige og tragiske uavhengig av hva som måtte utspille seg i leserens liv (tross alt eksponeres vi for like ting i nyhetene daglig).

På noen tidspunkter blir man så oppslukt av historien at man begynner å lete etter koder som om det var en Brown eller Eco-roman. Så gjennomført er den imidlertid ikke selv om den forsøker å late som på et visst tidspunkt. At dette er irriterende er nok kun for de som benytter mye tid på å løse noe som ikke finnes (som undertegnede), så mitt tips er å lese denne, lese den som den er, og ikke legge mer i det enn nettopp det følelsesregister som Foer kan utløse i denne håpefulle romanen om uskyldigheten blant det meningsløse ondet i noen mennesker.