Bokelskere.no

Er Nygårdshaug større enn Ibsen?

For vel 25 år siden satte Gert Nygårdshaug seg fore å skrive en roman om ødeleggelsene av regnskogen i Latin-Amerika. Et prisverdig prosjekt, som kan se ut til å ha gitt oss historiens beste norske bok. I hvert fall ble «Mengele Zoo» kåret til tidenes beste i 2007, i en avstemning der folk flest fikk stemme.

Men her er det noe som ikke stemmer. Riktignok har marxist-leninister av og til skrevet gode bøker, også Nygårdshaug selv. Men dette produktet oser av hat til USA samt de fleste av landets innbyggere. Dette har han felles med deler av norsk venstreside, men neppe med boklesere flest, skulle jeg tro.

Bokens karakterer er de rene karikaturer: enten 100 % gode eller 100 % onde. Blant de godes forbilder nevnes Lenin, Stalin og Gaddafi (!) Hovedpersonene er fire prektige terrorister som den dyktige forfatteren får oss til å like. Deretter innvier han oss i hvordan de tenker: «Makthavernes moral har hjernevasket tre fjerdeler av menneskeheten.» Det fremgår at det her dreier seg om budet «Du skal ikke drepe». Men: «Kaller fisken det ‘å drepe’ når den snapper en flue fra overflaten? Er jaguaren en morder når han vender tilbake til sine sultne barn med en tapir i kjeften? (…) De gjør bare det som er nødvendig. Slik vi gjør» (s. 431).
Den som starter de nødvendige drapsorgier er Mino. Som elleveåring er han vitne til at alle andre i jungellandsbyen blir massakrert av soldater, på ordre fra en entreprenør fra USA. (Det er, som kjent i enkelte kretser, sånt de driver med.) Selv blir Mino reddet av den omreisende tryllekunstneren Isidoro; en av de gode. Han blir Isidoros medhjelper, og noen uker senere holder de to forestilling i en landsby et annet sted i landet. Noen soldater, kalt «armeros», nekter å betale inngangspenger og kaller ham en horunge. «Så tok han to skritt mot den nærmeste armerosen, en med fete lepper og plirende, onde øyne. Fra lommen sin hadde Mino tatt opp pinnen han skulle bruke til å tenne talgboksene med. Den stakk han hurtig og og presist inn i øyet på armerosen, boret den innover til den stoppet mot kraniets bakre vegg.» (s. 92).

Soldaten hadde ikke hatt noe med massakren å gjøre. Men han var soldat, og hadde altså onde øyne. Mino og hans mentor må stikke av, og Isidoro er redd han skal få skyldfølelse. Derfor sier han: «Dette landet er vondt for oss begge. Du gjorde helt riktig da du punkterte hjernen på denne armeroen. Selv om vi begge hadde blitt drept, gjorde du helt riktig.» (Forfatterens kursivering, s. 100.) «Da smilte Mino og øynene hans lyste i gløden fra bålet».
Nygårdshaug har som kjent satt opp en plakett i hagen sin der han hyller terroristene fra 11. september 2001 for å ha gitt USA «en smekk». Selv foregrep han denne gledelige begivenhet alt i 1989, da han lot sin helt Mino sprenge en skyskraper et annet sted i USA. Over 700 mister livet, men «etter noen uker begynte det meste å falle til ro (…) og to hundre millioner hamburgermunner åpnet seg igjen til sultne glefs» (s. 333). Senere (s. 400) tenker vår helt resignert at at «Det var mange å ta av. Det var minst to hundre millioner for mange.»
En liten digresjon: Midt på sekstitallet klarte jeg å få et relativt ukjent band kåret til Norges beste, i en lignende avstemning. Det var enkelt. Det var bare å sette fansen i sving med å sende kladdebøker og lignende rundt i klasserommene. Jeg hadde vært med å starte dette Norges første (noen vil si andre og nest beste) soulband blant jazzmusikerne på Club 7 et par år tidligere, men var ikke selv med i bandet lenger. «Stem på dene lapen» sto det på noe av det jeg fikk inn, sammen med en opplysning om at de som var for Public Enemies kunne undertegne. Så var det bare å gå opp til Svein-Erik Børja i NRK og levere stemmene, som slo favoritten Pussycats ned i støvlene.

Avstemningen som valgte en under middels god bok av en ganske god forfatter til Norges beste, ble også arrangert av NRK m.fl. Nå for tiden gjør Internett og SMS det enda enklere å starte en kampanje. Da jeg skrev ovenstående visste jeg ikke om det var slik den vant, jeg bare antok det. Det viste seg at antakelsen stemte: På Dagbladets nettsider (http://www.dagbladet.no/kultur/2007/06/01/502278.html) står det at det var mobilisering på Facebook som sikret seieren. Ser ikke arrangørene at en slik avstemning er den rene parodi på en meningsmåling, og fullstendig verdiløs som uttrykk for «folkets» mening? Bare 624 stemmer skulle til for å slå bøker som «Sult», «Peer Gynt» og «Pan», som kom på plassene 5 til 7. Saabye Christensens «Beatles» slo dem alle. Ingen av Bjørneboes og Mykles verker kom blant de 10 beste; noe som krevde 67 stemmer fra millioner av lesere. Det samme gjelder Ludvig Holberg, Olav Duun, Tarjei Vesaas osv. osv. For ikke å snakke om lyrikerne, med Wergeland og Olaf Bull i spissen. Dermed er det vel vedtatt at Nygårdshaug er større enn Ibsen og Hamsun. Hvorfor blir han ikke nominert til Nobelprisen?

Å redde miljøet er den viktigste og vanskeligste oppgaven verden står overfor. Heldigvis er situasjonen ennå ikke fullt så svart som Nygårdshaug malte den alt på åttitallet. Vi har dårlig tid, men voldsromantisk eskapisme er til liten hjelp.

Ronnie Johanson

Det er tydeligvis mange som leser denne boka som en oppfordring til terrrorisme. Det gjorde ikke jeg i det hele tatt. Jeg ser den mer som ei fortelling om hva som kan få noen til å bli terrorist. Man kan forstå hvorfor noen tenker og handler som de gjør uten å være enig i at alt de gjør er riktig. Det er ofte også en forutsetning for å komme fram til fredeligere løsninger at man forstår noe av motpartens situasjon og hva som får dem til å føle og handle som de gjør.

Dette blir nå bare en kort kommentar til det som kan være en mye lengre og mer komplisert diskusjon, men skal man skille forfatter og verk eller ikke? Uten sammenligning forøvrig har det utviklet seg en tilnærmet enighet om det når det gjelder Hamsun. Skreller en vekk bro i forfatterens hage og kåringer mener jeg vi står igjen med en knallgod underholdningsroman. En usannsynlig, absurd historie, der overdrivelsene og karikaturene innbyr til skråblikk og humor. Et fargerikt eventyr for voksne som henter inspirasjon i den virkelige verden. Voldsforherligelse leser jeg ikke ut av den. Og uten å avsløre for mye vil jeg jo ikke akkurat si at historiens helter lykkes i alt de gjør.

Nok et eksempel på det jeg skrev i en annen tråd, om bøker som begynner så kjempebra, men skuffer på slutten. Jeg likte veldig godt boka - fram til terrorismen. Da ble den bare teit.

Enig i synspunktene dine. Det var mye som skurret for meg også, og jeg skjønte ikke hvorfor denne boka fikk så positive omtaler. Ren propaganda. Jeg er selvfølgelig også enig i at vi skal bevare naturen, men litt mer refleksjon fra forfatterens side dhadde gjort seg.