Bokelskere.no

Helt på slump ender Bill Masen på sykehuset rett før katastrofen inntreffer. Han ble truffet av den giftige pisken til en triffid (store, kjøttetende planter som kan gå – og som er en strålende kilde til matolje), og legene klarte med nød og neppe å redde synet hans. Bitter må han ligge der i senga mens de seende rundt ham forteller han om hvor uendelig vakkert meteorregnet er. Han sovner og våkner til en verden der majoriteten har blitt blind. Som om ikke denne blindheten var et stort nok problem i seg selv, ser triffidene ut til å ta seg godt til rette i en situasjon der menneskene ikke lenger har overtaket.

Hva kan han gjøre? Skal han samle sammen de blinde og hjelpe dem? Kan han i det hele tatt hjelpe dem over tid, eller blir det bare en utsettelse av det uungåelige? Skal han gi blaffen og forsøke å overleve helt på egen hånd? Eller skal han slå seg sammen med andre som av en eller annen grunn har synet i behold? Uansett hva han velger, ser det ut til at det moralske kompasset hans får seg en støyt. Heldigvis treffer han en annen kvinne som fortsatt kan se, og kampen for å overleve i denne radikalt forandrede (og livsfarlige) verdenen er i gang.

Jeg kjente historien fra før gjennom miniserien av BBC. Det har naturligvis blitt gjort noen endringer fra bok til film, som for eksempel hva det er triffidene brukes til. I miniserien brukes plantene for å erstatte oljen vi holder på med å bruke opp i disse dager, men boka er de en kilde til matolje. Fortellingen dukket opp midt i en periode der frykten for to ting preget den vestlige verden: det ene var at overbefolkningen vil føre til at vi ikke har nok mat, derav matoljen fra plantene. Det andre var den overhengende frykten for hva Sovjetunionen egentlig holdt på med i laboratoriene sine under den kalde krigen, da gjerne med fokus på biologiske modifikasjoner av planter (atomvåpen var også selvsagt sentralt).

I Wyndhams science fiction-fortelling har marerittet blitt virkelig: ved en ren, skjær tilfeldighet (eller?) blir nesten hele menneskeheten blinde. Triffidene hadde i noen tiår spredd seg verden over etter at noen frø ble fraktet i et fly som kræsjet, og det viser seg at selv om de er nokså skumle, og selv om man må være på vakt, er de greie nok å håndtere. Så lenge man kan se. Man er helt avhengig av å kunne se for å kunne beskytte seg mot giftpisken, og plantene ser ut til å lære seg dette ved å gå etter øynene på folk. Så når dette fantastiske, helt naturlige (eller?) lysshowet sender menneskeheten ut i et evig mørke, er marerittet et faktum.

Boka er i bunn og grunn en svært rolig og nøktern skildring. Hovedpersonen forteller sin historie fra han våknet opp og frem til flere år senere. I løpet av disse drøye 230 sidene skvises det inn flere år, og det sier seg selv at det ikke er rom for noe særlig ekstra. Men det betyr ikke at fortellingen er mager eller mangler noe. Joda, forfatteren kunne helt sikkert ha doblet antall sider og vel så det, men det trengs ikke, og det er det som er poenget. Fortellingen flyter jevnt fremover, både med jeg-ets egne observasjoner på situasjonen de er i, og beskrivelser av omgivelser og andre mennesker.

Wyndham skriver godt. Vil vel ikke si at dette var en pageturner uten like, men den er absolutt verdt å lese. Kvaliteten ligger ikke i forfatterens evne til å hale og dra i leseren, men i det tause og jevne. Det er det ikke alle forfattere innen sjangeren som får til. Skjønner hvorfor den har oppnådd klassikerstatus. Forfatteren har klart å skrive ei bok som representerer tiden den oppstod i godt, men som allikevel holder seg aktuell over tid. Det er ikke vanskelig å forestille seg maktesløsheten og frykten som må prege menneskene i denne krisen: ikke bare har du blitt helt blind, men ingen kan hjelpe deg, og rundt hvert hjørne (eventuelt rett foran deg) lusker planter som spiser mennesker (a la Venusfluefangeren, bare større og skumlere).

Både boka og miniserien (og eventuelt øvrige filmatiseringer som jeg ikke har sett) har et overordnet tema i hvordan vi mennesker behandler planeten vår. Det var aktuelt på 50-tallet, og enda mer aktuelt i dag. Apokalypser er interessante først og fremst fordi de er en studie av menneskesinnet; fordi det er en helt unik mulighet til å undersøke hvor godt det moralske kompasset vårt holder mål under press og hvordan situasjonen håndteres på vidt forskjellige måter av forskjellige mennesker. Jeg vil ikke gå så langt i å si at Wyndham har skrevet en revolusjonerende bok når det gjelder akkurat dette, men at han gjør en strålende jobb, er det ingen tvil om. Anbefales.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Jeg husker den også fra hørespillet "I triffidenes dager". Hadde boka, men ga den bort under et loppis-raid....i min ungdom likte jeg sånne historier om verdens undergang, eller menneskehetens - "Den siste bredd", "Z for Zachariah" (den første mann på jorda het Adam, den siste - på engelsk - måtte dermed begynne på Z....), "Where the wind blows" osv. Nå orker jeg ikke lenger. Prøvde meg på "The Road", men klarte ikke fullføre den...var så redd for hva som kom til å hende!

Daphne du Mauriers novelle "Fuglene" er i samme sjanger, og ligner egentlig litt på "I triffidenes dager"! Og ja, den ble jo filmatisert av Hitchcock, men kan ikke huske om jeg har sett filmen og om den egentlig ytet den grusomme novellen rettferdighet...

Boka har jeg ikke lest, filmer og miniserier har jeg ikke sett, men NRKs dramatisering på 1970-tallet en gang klistret oss til radioen en kveld i uka. Jeg grøsser fortsatt når jeg minnes lyden fra trifidene: Swissj!