Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++
Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.
Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!
Sist sett
