Bokelskere.no

Dan Browns ferske roman er som vanlig en underholdende blanding av krim, konspirasjonsteori og turistguide.

Denne gangen er det som overbefolkning som er den store trusselen, og bokens sentrale bad guy er blant de smarteste Brown har skapt i løpet av sine seks romaner. I tillegg får vi et innblikk i noen av de mange problemstillingene knyttet til avansert genetikk. Som vanlig tar Brown altså opp blytunge tema som han koker ned til et relativt forståelige nivå. Som vanlig får vi servert en lang rekke koder og gåter som vår alles kjære professor Langdon må løse. Som vanlig får han god hjelp til å løse disse gåtene fra en vakker og svært intelligent kvinne. Som vanlig aner man ikke hvem man skal stole på av romanens karakterer. Som vanlig får vi servert en hel del saftige konspirasjonsteorier, og man kan selvsagt vært fristet til å tro at Brown selv begynner å få en viss ironisk distanse til dette – særlig når han utrolig nok finner en anledning til å nevne Roswell-mysteriet.

Romanen er - som ventet - spennende, morsom og som vanlig en smule heseblesende. Det er imidlertid ikke så stressende som i enkelte av de tidligere bøkene hans, og det er langt friskere takter over "Inferno" enn over den skuffende bleke "The lost symbol" som kom for fire år siden. Og dersom man legger godviljen til så greier faktisk Brown å si noe viktig om vektingen mellom det hjernen sier og det hjertet forteller oss. Eller som Dante selv formulerte det:

«The darkest places in hell are reserved for those who maintain their neutrality in times of moral crisis.»

Har blogget utfyllende om boka på berekvam.com

Alle som leser Inferno bør gå inn på bloggen din og få med seg den fantastiske appen som viser og forklarer Botticellis illustrasjon. Og det gode blogginnlegget. Jeg har sett på mange utgaver av bildet på nettet, men ingen kunne måle seg med denne. Skulle ønske jeg hadde den da jeg leste Dantes Inferno.