Bokelskere.no

Balzac, hva kan man si. En realismens og tragediens mester, i hvertfall i Adieu. Leste en original oversettelse på dansk fra 1890 med tidvise absurde danske kommaregler, men hva gjøre vel det når man kan lese; "Mon vi nogen Sinde, mer skal danse Trénis paa et gulv i Paris"

I korte trekk: en tredelt novelle der første del gir oss et innblikk i et savnens retrospektivitet fra Filip de Sucy. Etter å ha blitt skilt fra sin Stefanie på Berezinas bredder, som også var åsted for et av de blodigste slagene i Napoleonskrigen, møter han henne igjen som gal; hun kjenner ham ikke igjen, hun yttrer bare Adieu. Siste del dreier som om et banalt forsøk på å rekonstruere Berezinas brennende bredder for, om mulig, finne hennes forstand tilbake(!).

I et litteraturkritisk blikk er denne novellen høyst spennende. Shoshana Felmans emminente essay;"Kvinner og galskap. Det kritiske feilgrepet (Balzac: "Adjø"), skisserer opp et snedig paradoks. Hvis det er slik at kvinnen mister sin kvinnelighet i galskapen, hvordan kan det da påstås at kvinner er synonymt med galskap? Hun tar også et oppgjør med den vestlige, og høyst makuline, litterære kanon.

Anbefaler å lese Shoshana parallellt med Balzac, det vil åpne seg uante perspektiver som vil gi Balzac en annen dybde. Dog det skal sies at Balzac klarer seg helt fint på egenhånd.

Ikke en forfatter for ferskinger.

Hei Tore! Joda, ingenting bør være uprøvd. Vi sitter alle igjen med våre høyst subjektive opplevelser av litteratur, og det er jo det som er så bra, disse ulike tolkningsperspektivene og opplevelsene. God lesing!