Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.
Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.
Les omtalen i sin helhet her.
Viser 4 svar.
Helt enig med deg i at det passer stilen at personene er "veslevoksne"... fordi det er sånn de i virkeligheten også tvinges til når de ufrivillig havner i pasientrollen! Har opplevd nok av ganger at også godt voksne pasienter blir ekstra passet på og "dullet" med uten at de har bedt om det. Forfatteren tar personene sine både på kornet og på alvor i ei bok jeg også til tider synes virker svært autentisk!
Jeg er enig med deg i at språket passer godt til denne boken. Min erfaring er dessuten at barn og ungdom som lever med en kreftsykdom ofte får en veslevoksen måte å snakke på. De er ofte omgitt av mange voksne, og det virker ofte som om de får en spesiell innsikt i livet som andre på deres alder ikke har - kanskje ikke så rart med den livserfaringen som de får.
Dette er en alvorlig og trist bok, full av varme, humor og kjærlighet.
Hehe, jeg leste hele boken i et jafs på èn kveld - det var bokstavelig talt umulig å legge den vekk! Enig med alt du skriver. Favorittbok!
Sist sett
