Dette vart dessverre ein nedtur for meg. Hadde det ikkje vore for at den skal diskuterast i lesesirkel, hadde eg lagt den bort, tidlig. Historia er forsåvidt god, men eit klisjéfylt språk og dårlige formuleringar øydelegg litt for mykje.
Ein del av skildringane opplever eg som urealistiske, som td når Elise spring "for livet" gjennom skogen og legg merke til at:
Månen kastet et kaldt, kritthvitt lys over stien. Natten duftet søtt av villroser som vokste i klynger i de svarte hekkene. Jeg raste forbi den gulbrune uglen som nå satt og vaglet på gjerdstolpen. Den så på meg med gule øyne. Osv
Det verkar på meg oppkonstruert at naturobservasjonar kan overgå frykta i ein krisesituasjon.....
Det var også uvant at lokalbefolkninga snakka sørlandsdialekt, men det kan kanskje vere like ok som anna dialekt?
I eit etterord i boka seier forfattaren at historia er basert på kjende personar og kjend stad.
Viser 4 svar.
Hadde gleda meg masse til denne, men ble skuffa. Likte starten og halve boka kanskje. Vet ikke helt hva som gjorde at den tapte seg. For mye klisjeer. Aner ikke. Det med lokalbefolkninga som snakka med en anna dialekt ble bare rart, selv om jeg skjønner hvorfor. Ikke no for meg denne desverre.
Synes den var ok, men ikke noe mer enn det. Her er min anmeldelse:
http://karisbokprat.wordpress.com/2013/05/15/natasha-solomons-fortellingen-i-fiolinen/
Jeg er enig i anmeldelsen din. Begynnelsen var best og så ble det for klisjefyllt og forutsigbart, men alikevel en grei og lettlest bok.
Sist sett
