Tok meg flere ganger i å le høyt mens jeg leste denne boka. Denne gangen ikke på grunn av latterlig dårlig plot eller språk, men tvert imot mange fornøyelige formuleringer og mye humor og humør i typebeskrivelsene. Carl Mørch er en klassisk surpomp av en politimann, som de færreste liker. Men dynamikken med hans syriske assistent funker - av og til balanserer det på en knivsegg mot parodi, men jeg synes det hele lander på riktig side.
Plottet er intenst og spennende, elegant bygget opp med vekslinger i tid og perspektiv. Og selv når den onde gjerningsmannen tilsynelatende blir avslørt med 100 sider igjen av boka, holdes trøkket oppe helt til siste slutt.
Jussi Adler-Olsen er et trivelig bekjentskap, og det blir spennende å lese resten av serien om avdeling Q.
Sist sett
