Jeg skjønner ikke at denne har fått så mange gode anmeldelser. Min opplevelse er at forfatterne ikke klarer å bygge karakterene, de blir bare skisser hele veien, og den er skrevet i en presens-form som i hvert fall jeg misliker. Det er også mye som skjer i boka som rett og slett virker usannsynlig og merkelig, og da er det en svakhet at jeg blir sittende å tenke på det i stedet for å være revet med i handlingen.
Det er for eksempel påfallende hvor lett og naturlig det er for foreldrene til den savnede gutten å bli med politiet på oppdrag, og hvor lett det er for den pensjonerte bestefaren å bare gå "rett tilbake på jobb". Og det er veldig rart at en dramatisk kidnapping ikke skal tas mer alvorlig av politiet.
Boka blander sammen to ulike historier, og jeg følte aldri at dette ble naturlig. Grepet med å plutselig gå tilbake i tid, og la en av hovedpersonene fortelle i jeg-person hva han ser og opplever da, kan karakteriseres som et smart, nesten-hypnotisk grep - men jeg synes heller ikke den delen av historien funker.
Det er en blanding av måten å skrive på og historien som fortelles som samlet gjør at boka feiler. For mye er tatt inn, uten at karakterene bygges godt nok opp, og det hele faller helt sammen mot slutten.
Det er nesten så det blir litt komisk. Og det skal det jo ikke være.
