Delisles samboer jobber for Leger uten grenser, og han blir med henne til Jerusalem i ett år. Han passer barna deres, prøver å tegne og undervise litt mens hun jobber. Vi får Delisles inntrykk kronologisk gjennom opplevelsene han har i løpet av dette året. Delisle har en veldig gjenkjennelig strek. Han forklarer ikke så mye, men lar tegninger og situasjoner stå for seg selv. Han snakker med mange forskjellige mennesker, og alle får komme til orde med sine historier. Denne åpne måten å fortelle på gir svært poengterte og tankevekkende bilder. Siden Delisle er vestlig, får vi hans utenfor-, Lost in translation-aktige opplevelse av Jerusalem, og det fungerer veldig bra for en leser som meg, som har samme bakgrunn. Delisle er også en underfundig humorist, og det er heldigvis plass til litt humor tross de noen ganger dystre omstendighetene.
Delisle er ikke den første som tegner fra dette området, jeg kan jo nevne Joe Saccos meget gode Fotnoter i Gaza for de som vil se et helt annerledes eksempel. Jeg er veldig begeistra for Delisle, og synes streken hans er enkel, elegant og innholdsrik. I Jerusalem synes jeg han gjør sitt beste arbeid siden Pyonyang fra 2003, og det er godt gjort når han beveger seg på så ømfintlig grunn som her. Anbefales varmt til alle som er interessert i tegneserier eller Midtøsten generelt.
Sist sett
