En godt skrevet roman som i tillegg til å gi et interessant blikk inn i livet på tidlig 1800 tallet, med dets konservative kjønnsroller og kirkens (altfor) store makt, også skaper god spenning og troverdige rollefigurer.
Det blir imidlertid litt rotete på slutten synes jeg, og "løsningen" fikk jeg vel stregnt tatt ikke helt tak i.
Språket er bra, men hører for det meste hjemme i vårt århundre. Ikke som i Kurt Austs bøker om Petter Horten og Thomas av Bouberge, hvor ordbruk, fraser og betegnelser i mye større grad er hentet fra samtiden (1700) og gir en fasinerende, neste magisk, feeling av å være til stede.
Gleder meg likevel til å lese bok no. 2, som ennå ikke er oversatt til norsk, såvidt jeg vet.
Viser 2 svar.
Synes ikke språket var så imponerende. "..en sytten år gammel ung dame." Vi vil vel si "..en ung dame på sytten"?
Tja, dette blir mest språkmessige nyanser for min del. Langt fra nok til å føre meg flere hundre år tilbake i tid, slik mitt eksempel fra Kurt Austs bøker gjør.
Jeg sikter til mer enn språket egentlig. Datidens litt overdrevne høflige måten å konversere på f.eks. Særlig blant de lærde eller skolerte. I sitats form kan dette være en fin måte å gi fortellingen en "dose" koloritt, uten å ty til regelrett gammeldags stavemåte. Jeg mener for eksempel IKKE at men skal bytte ut "dere" med "eder" osv.
Sist sett
