En diskusjon om denne boka blir fort mer av en diskusjon om i hvilken grad man tror på Snåsamannens evner, som noen diskusjon om selve boka. Selv er jeg nok langt på vei en believer. Og jeg syns boka er mer enn full nok av angivelse av konkrete hendelser og personer – mange av dem svært kjente – til at Joralf Gjerstad skal slippe å bli beskyldt for å unndra seg kontroll av sine evner. At mye materiale er overlevert en enhet ved det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø, slik at det kan forskes på, er også tillitsvekkende.
At det blir diskusjon rundt Joralf Gjerstads bedrifter er svært forståelig, for det sprenger jo i stor grad grensene for hva som anses som begripelig. Hovedpersonen selv kan heller egentlig ikke gi noen forklaring, han kan bare konstatere at han har slike evner.
Boka er en oppramsing av svært mange hendelser/gjerninger knyttet til Snåsamannen, uten å grave seg så svært dypt ned i de enkelte. Det kan føles som et savn noen ganger, men det er jo et stilvalg forfatter Ingar Sletten Kolloen har gjort.
Personlig har jeg kost meg veldig med boka. Jeg er selv i en helsesituasjon, og dermed i en livssituasjon, der det er godt å kunne registrere at det fremdeles skjer ting som går utenpå det som kan forklares. Jeg liker også beskrivelsen av personen Joralf Gjerstad, han framstår som usedvanlig sympatisk og ydmyk med tanke på alt han har utrettet og betydd for et stort antall personer.
Viser 1 svar.
Jeg er helt enig i alt du her skriver, vi må også være ydmyke, denne mannen er bare utrolig!