Bokelskere.no

Stille flyter Don - denne poetiske tittelen har lenge lokket meg, og jeg fant til alt hell alle fire bindene på et bruktmarked. En familiekrønike og en beretning om en viktig epoke i Russlands historie, fra 1910 til 1922.

I bind 1 møter vi unggutten Grigori Pantelejevitsj, hans elskede Aksinja, hans kone Natalja og en rekke andre familiemedlemmer og landsbyboere. Vi opplever landsbylivet, utbruddet av 1. verdenskrig, mobiliseringen og grusomme krigshandlinger. Grigori, som trofast har støttet tsaren, blir mer kritisk, og vi aner den revolusjonen som skal komme.

Dessverre var dette berømte verket en skuffelse. Språket er pålesset av adjektiv og adverb, intetsigende metaforer og oppstyltete og klisjeaktige setninger. Jeg strevde lenge med å få tak i personene, hvem de er, og hvorfor de ter seg som de gjør.

Det er et dårlig tegn at jeg måtte ty til You Tube og Wikipedia for å skape meg bilder av donkosakkene – deres fargesterke drakter, kunster på hesteryggen, melodiøse og kraftfulle sang, av den brede og vannrike Don og landskapene på begge bredder. Jeg oppfatter at kosakkene er temperamentsfulle mennesker, men det hjelper lite å bare la dem rope, brøle, skrike, banne, skjelle hverandre ut, osv. De blir for overflatisk, statisk og ensporete for min smak. Flere ganger var jeg på nippet til å avbryte. Det mest (eneste?) poetiske er tittelen.

Men i andre partier lot jeg meg rive med av kjærlighetsdramaene, familiefeidene og lidelsene. Personene ble etter hvert mer levende, og jeg fikk større interesse for dem. Slik skiftet det boken igjennom.

I en av bøkene jeg kjøpte, fant jeg en lengre artikkel fra Aftenposten 31. august 1974. Her går det frem at den landsforviste, sovjetiske forfatteren Aleksander Solsjenitsyn mener at Mikhail Sjolokhov ikke har skrevet Stille flyter Don, men har stjålet manuskriptet fra en avdød kollega. Sjolokhov skal ha ”stokket om teksten og tilføyet egne avsnitt og kapitler”. Solsjenitsyn hevder at både ytre omstendigheter og litterære analyser underbygger hans påstand. Det hører imidlertid med til historien at Solsjenitsyn og Sjolokhov var politiske erkefiender…

Hva som er sant om forfatterskapet, får vi vel aldri vite. Samtlige impliserte er døde.
Likevel – så mye som kvaliteten varierer, kan man begynne å lure på om det er to forfattere som står bak. Men det kan jo også være at Sjolokhov er dyktigere til å beskrive de store dramaene - utmarsjer og slag (bokens beste partier) - enn de hverdagslige og nære relasjonene og dramaene.

Og, uten å bli altfor konspiratorisk – jeg lurer virkelig på hvorfor Svenska Akademien ga Nobels litteraturpris til Stille flyter Don i 1965, til en russisk roman midt under den kalde krigen… Med forbehold om at jeg bare har lest ett bind (de to første skal ifølge Aftenposten være de beste), er dette etter min mening ingen Nobelpris verdig. Jeg gir bind 1 under tvil en 4-er på terningen, og legger de tre neste på vent.

Uansett, Lillevi har du pirret min nysgjerrighet. Jeg setter den på leselisten...