Bokelskere.no

Igjen viser det at vi er forskjellige. :) For meg gir de engelske navnene mening. Og om de ikke gjør det, så får man (jeg) i hvert fall inntrykk av at Dumbledore er en stor trollmann med mye dybde i seg, mens Humlesnurr er en puslete stakkar som surrer mer enn han gjør nytte for seg. Dumble og Bumble er jo forresten to forskjellige ord. Dumble er oppdiktet og betyr egentlig ingenting så vidt jeg vet.

En annen ting jeg synes er rart, er at Ron Weasley (Wiltersen) og Hermione Granger (norsk: Grang) får beholde sine originale navn i Sverige og Danmark. Det samme gjelder de fleste andre karakterene også (gjelder som oftest også i Finland). (Med de norske oversettelsene i parantes: Lily (Lilli) og James (Jakob) Potter, hele familien Dursley (Dudleif Dumling, Viktor Dumling, Petunia Dumling, Marge Dumling), Dobby (Noldus), Dumbledore (Humlesnurr), Argus Filch (Argus Nask), Professor Flitwick (Pirrevimp !!), Hagrid (Gygrid), Helga Hufflepuff (Helga Håsblås), Gilderoy Lockhart (Gyldeprinz Gulmedal), Dolores Umbridge (Venke Uffert), osv osv.)

Jeg vet ikke, jeg. Kanskje jeg bare var en rar unge. For meg var det motsatt; teksten og boka ble frarøvet mye pga. oversettelsene, og ble rett og slett litt tom. De engelske navnene (navn på karakterer, dyrearter og skolen, trylleformler mm.) gjør bøkene mye mer magisk når jeg leser de. Kanskje dette har noe med hva leseren er ute etter i en god bok? Jeg setter pris på hva bøker gir meg følelsesmessig enn at det må gi så mye logisk mening (det vil si, man må jo forstå hva man leser, men konkrete oversettelser er ikke så viktig, slik man ser i Harry Potter-serien.)

Ærlig og redelig, all the way, all day, every day!

Siden jeg ikke klarer å gi slipp på ting:
http://voices.yahoo.com/harry-potter-name-origins-466358.html
"The origin of the name Dumbledore came about because J.K. Rowling thought of Dumbledore walking around Hogwarts, humming to himself. Dumbledore is actually an old English word for bumblebee."
Jeg er ikke bare ærlig og redelig, jeg har rett også ;)

Da lærte jeg noe nytt i dag. Men hvis det er en gammelt ord for humle, så lurer jeg fortsatt på om ordet har så mye mer betydning for engelske barn som det har for norske lesere.

Anywho.. det er fint at noen er fornøyd med de norske navnene. Jeg er som sagt ikke noen fan, men det er ikke lenger noe problem siden jeg nå kan lese dem på engelsk.

Jeg har nok vært i stallen og hentet den største kjepphesten min her.
Dette med "nordmenn som leser engelsk", og "alt er så mye bedre på engelsk enn når det er oversatt til håpløs norsk".

Så la meg starte med å si at dette har INGENTING med Lisa å gjøre, og ALT med min personlige form for hesteoppdrett.

Jeg er selvfølgelig ikke tilhenger av "oversatt til håpløs norsk" heller, om noen trodde jeg skulle ha konvertert siden forrige gang hesten slapp ut av stallen.

La oss begynne med... STOMPA.
Eller Jennings, som han visst heter på originalspråket.
Litterær verdi er... ukjent, men for dem som har lest bøkene på norsk, hørt hørespillene, sett spillefilmene... Det finnes ikke noe mer norsk enn Stompa.
Selv om det altså egentlig er en engelsk gutt med navn Jennings de forteller om.
(Bøkene er ikke bare "oversatt", de er i stor grad både "gjendiktet" og "omarbeidet" for å passe til norske forhold.) Ville historiene blitt en slik suksess i Norge om lektor Tørdal (i engelskklingende navn) hadde brølt "Jennings!!!" gjennom korridorene? Jeg tror ikke det.

Tilbake til Potterverset:
Et stadig tilbakevendende "problem" er at de som ikke liker den norske oversettelsen fokuserer på NAVNENE.
Noe de selvfølgelig har lov til å gjøre.
Men når nesten alle sier at "navnene er feil fordi..." og gjentatte ganger viser at de ikke har skjønt nok av den ENGELSKE versjonen som de liker så godt... "Humlesnurr høres jo ut som en humle, men Dumbledore, DET er et navn, det". når altså Rowling selv MENTE at navnet skulle assosieres med en humle...
Ja, det er absolutt mulig noen engelske barn (og voksne) ikke tar henvisningen. Men det er vesentlig flere av dem som tar den, enn det er "engelskvennlige nordmenn" som tar den.

Jeg leste nettopp om to unge damer som diskuterte sex-messen "sexhibition". Med utgangspunkt i at det var snakk om "exhibisjonisme", altså en seksuell preferanse. De hadde ikke engang skjønt at "exhibition" er "messe" på engelsk. At "sexhibition" da ikke er annet enn en tydeliggjøring av at dette er en messe for sex...

Hvor mange av våre låtskriver"talenter" er det ikke som skriver på engelsk fordi det høres "bedre ut". "I love you" er så mye DYPERE enn "jeg elsker deg".
Faktum er at de ikke kan nok engelsk til å vite hvor IDIOTISK tekstene deres høres ut. (Det er ikke det samme som at de nødvendigvis er DÅRLIGERE enn sine engelskspråklige konkurrenter, ELLER at de hadde gjort en bedre jobb på norsk. Men om de hadde skrevet det på norsk så er det en liten mulighet for at de hadde SKJØNT hvor dårlig det var...)

Jeg har snakket med norske forfatter-wannabes som skriver på engelsk fordi det er et mye bedre språk å skrive på. Jeg har LEST hva disse wannebes har skrevet på engelsk, og mesteparten av konklusjonen min er at de ikke aner hva de skriver om. Men ja, om du tar bort kravet om "sammenheng" og "kvalitet", så ER det en IMPONERENDE samling ord de har klart å presse ned på siden.

Etter å ha lest stort sett bare engelske bøker de siste 20 årene. Etter å ha hatt engelsk som arbeidsspråk i 10 år... Så vet jeg egentlig bare en ting.
Jeg kan gjøre meg forstått på engelsk, både skriftlig og muntlig. Mine engelske bekjente gir meg komplimenter for min måte å uttrykke meg på.
Og jeg er ikke i nærheten av å kunne nok engelsk til å kunne "droppe" norsk og gå for en karriere som "engelskmann".

Jeg er VELDIG enig med deg (for å bruke store bokstaver)!
Vi har nok en tendens til å overdrive egne engelskkunnskaper (meg inkludert!!). Jeg leser nok mer engelsk enn norsk, men jeg kjenner veldig mange som aldri ville finne på å prøve seg på en engelsk bok engang. Om disse leste Harry Potter-bøkene med engelske navn, ville de nok absolutt ikke få assosiasjonene Rowling la inn i dem. Nå vil man jo da assosiere egne ting med ord man ikke forstår, og det kan virke mer poetisk/romantisk med navn som Dumbledore enn med Humlesnurr... Men målgruppa for hvertfall de første bøkene var jo ganske små barn, som i de fleste tilfeller har altfor begrensede engelskkunnskaper til å se hva som lå i de engelske navnene.

Jeg leste Harry-bøkene på engelsk, så jeg vet egentlig ikke hva alle heter på engelsk, men jeg har ikke inntrykk av at bøkene er mindre populære eller mindre elsket av norske barn fordi navnene er oversatt til norsk. Det er vel helst ungdom/voksne som henger seg opp i det...

Stompa er et glitrende eksempel - "gjendiktet ved Nils-Reinhardt Christensen". En glemt mann - jeg aner ingen ting om ham - men tenk hva han skapte! Elsker fortsatt Stompa-bøkene jeg, stor humor :)

Artig innlegg.

Sidan dette kanskje starta som eit hat mot den norske omsettinga av Harry Potter, kan eg byrja der. Eg er svært nøgd med den norske omsettinga. Eg synes det var sprekt av Høverstad å lage fornorskinga av namna. For det første vil dette gjere karakterane meir tilgjengleg for norske ungar og ungdom, samt at namna si tyding får eigen verdi og eigne bein å stå på i det norske språket. Eg er vokse opp med Harry Potter, og har følgande lese alle bøkene på både norsk og engelsk. Eg må innrømme at eg dei seinare åra har byrja å tenkje på karakterane med dei engelske namna, som er brilliante. Om dette er eit resultat av ein modningsprosess, eller fordi mi evne til å forstå det engelske språket har verte betre, er uvisst. Det som er sikkert er at eg er veldig takksam over den norske namneendringa, eg trur dette var med på å løfte kvaliteten på bøkene i folk flest sine auge. Harry Potter var jo blitt litt norsk. Noko ein kunne relatere til.

Det at namna er litt tullete synes eg funker fint. Det blir som ei slags motvekt til alle dei negative hendinga rundt Harry Potters liv. Foreldrene hans er død, han vert mishandla av slektningane, men når familien heiter Dumling kan det ikkje vere så gale?

Det var vel også ein artig episode i slutten av bok 6, der namneendringa førte til ei avsløring av kven den mystiske R.A.B. var, lenge før bok 7 kom ut. På norsk var dette nemleg omsatt til R.A.S. for oss som nytta (kasta bort?) mykje tid på å analysere vidare hendingar, var dette ganske kosleg ^^

Eg og tenkte også på Stompa i byrjinga av diskusjonen dokkar, og er heilt einig, meir norsk enn Stompa må ein leite lenge etter. Endå eit døme på korleis namneendringar kan nyttast for å vekke fedrelandsstolthet (her nyttar eg ironi, eg er nemleg ikkje nasjonalist, men glad i nynorsk, det er eg!)

Eg les både på norsk og engelsk (eg har ved eit enkelt høve lese den første Harry Potter boka på fransk, noko som kanskje ikkje er ein så veldig stor prestasjon sidan eg kunne innholdet på rams..). For nokre år sidan kunne eg truleg lira av utsagn som. "Eg les berre på engelsk, norsk omsetting er drit", dette har eg slutta med. Eg trur kanskje denne haldninga kom av arroganse, eg ville vise meg sjølv (og heile verda) at eg beherska det engelske språk vel så godt som det norske. For ei tid tilbake snakka eg med ei bibliotikardame (rart ord?), altså ein kvinnleg ansatt ved eit bibliotek. Ho såg litt skummel ut, men var eigentleg snill. Eg prøvde meg på ein, "eg lese like godt norsk som engelsk", og vart blåst av med eit "pøhfff! uansett kor godt ein lese engelsk, kan det ikkje måle seg med den forståinga ein har for morsmålet." Dette fekk meg til å tenkje litt. Kanskje eg også vart litt meir ydmyk (neppe).

Likevel er det untak. George Martins fantastiske serie "the Song of Ice and Fire", som lenge har vore ein favoritt, men, som brått har verte mindre fantastisk etter at alle skal like den (Skjøge - selger seg for alle! Argh), er eit døme på ein serie som eg aldri kjem til å lese på norsk. For meg vil ikkje det fungere. Snobberi? Nei. Men dette universet har verte malt for meg på engelsk og då er det gjennom det engelske språket eg kjenner det.

Seinast i går måtte eg slå opp ordet eksekusjonspeletong.

Digresjon: Eg er også glad i musikalar, og dei siste vekene er det ikkje Les Miserables som har vore av interesse (filmatiseringa av musikalen var bra med tanke på det visuelle, men akk, Anne Hataways hikstande tolking av I dreamed a dream rørte meg ikkje), men The Rocky Horror Picture Show. Ein av dei sangane frå denne musikalen som eg har høyrt på med størst iver er Touch-A, Touch-A, Touch Me. Eg sitter altså aleine heime og styrer med mitt og lyttar til Rocky Horror på spotify (som forresten har fått ein grusam, ny, moderne layout) då det brått dukkar opp ei ny stemme, på norsk. Eg vert berre sittande mållaus å lytte, for noko meir vulgært hadde eg ikkje høyrt sidan eg prøvde å lytte til ein kald dag i helvette av Ragde. Sangen heite Ta Meg, Ta Meg, og handlar om ei jomfru som er klar til å miste møydommen. Men sjølv om innholdet i teksten var på kanten var det gjennkjenninga av stemmea til Kari-Ann Grønsund som gjorde størst inntrykk. At den koselege blomsterhandlaren frå barnetvserien Lillys butikk kunne synge om "våte truser", "bruk meg som et ludder" og "suge strålen" var litt i det sterkaste laget for meg.

Kvifor traktar vi då etter å lese bøkene på orginalspråket? Prestisje? Snobberi? Fordi ein kan? Eg veit ikkje. Eg les veldig mykje forskjellig, men fantasy og grafiske romanar er noko som verkeleg går unna. Dette er genrer som skjeldent vert prioritert når norske forlag setter seg ned og velgjer kva dei vil omsette til norsk (eg veit lite om denne prosessen, men eg trur det er fleire damer enn menn i denne komiteen, dette trur eg av kjønnsdiskriminerande grunner). Tilgjenge er altså ein begrensande faktor. For meg er det ein anna ting som er like viktig som språket, nemleg kor fort eg kan få tak i boka. Må eg vente meir enn 10 minutter vert eg irritabel, dette er vel eit resultat av at ein lever i tid der ein kan finne det meste på nettet. Eg er også av den oppfatning at det ikkje er av eiga interesse å betale for ei tekstfil, som tilfeldigvis havnar på pcen min. Likar eg innholdet i teksten får den ein hedersplass i bokhylla mi, ved eit seinare høve. Er eg ein tjuv? Nei! Eg berre lånar litt.

Mi gamle bestmor ropte forresten på kattane sine på både norsk og engelsk når ho stavra seg ut på tunet for å mate det. "Pus! Pus! Pussy-pussy! Og alle kattane kom springande. Eg la ikkje merke til at dette kunne verte misoppfatta før ei veninne av meg, som tilfeldigvis også hadde den skavanken at ho var utvekslingsstudent frå Belgia, braut ut i latter då ho vart vitne til dette matritualet.

Eg bannar aldri på engelsk. Dunkar eg tåa er det gode gamle f**** (slang for kvinneleg kjønnsorgan på 5 bokstavar) tilstrekkeleg.

Kan eg formulere ein konklusjon? Kanskje. Eg trur at framandgjeringa er ein viktig faktor når det kjem til dette med nordmenn og andrespråket. Det engelske språket er tilgjengleg for oss, men samtidig noko som vert litt "eksotisk". Vi er stolte over å kunne det og derfor nyttar vi det.

Veldig artig innlegg! Jeg er enig i mye.... Og kjenner meg igjen i den litt overdrevne troen på egne engelskkunnskaper, som en ivirg engelskleser/anglofil... :)

Fantastisk! "Suge strålen"! Jeg flirte meg skjev! Sier kanskje litt, at det er det som festet seg mest av alt i innlegget ;)

Jeg er i all hovedsak enig med deg, de norske oversettelsene er tullete. Det er bare noen jeg aksepterer, som oversettelsen av navnene til Lockhart - som gir noe av den samme meningen på norsk som på engelsk.

Men det som irriterer meg mest er at han oversetter ekte navn (særlig de ordentlige navnene til mugglesene) til noe som ikke her ekte navn. For eksempel at Dursleyene (Dursley er et ekte engelsk navn) til noe som ikke er et norsk navn - bare noe teit for å få familien til å framstå teit. Dumling er et tullenavn - Dursley ikke. Det samme med Dudley (hva er Dudleik for noe, liksom?). Oversettelsen av Dean Thomas er også helt merkelig. Dean Thomas er et helt reelt navn, men kan noen forkalre hva Tommy Ding er for noe?

Tommy Ding! Haha! Det er det jeg mener. Og Professor Flitwick som er blitt til Pirrevimp. Hva i all verden er det?

Hvis man drar til et annet land, så bytter man jo ikke navn av den grunn. Kanskje, hvis man er en norsk student i USA, og man heter feks. Helene, så kan man introdusere seg selv som Helen eller Helena. Men hvorfor bytte hele navnet når det likevel høres likt ut på begge språkene? Det samme burde vel gjelde i bøker?

Og hva etternavn angår. Jeg ser ikke poenget i å bytte ut Dursley med Dumling, når Dursley er like enkelt å uttale for norske lesere som det er for de engelske.

Den norske uttalen er dur-slei. Første del rimer på mur, andre del uttales som sleiv, bare uten v.

Den engelske uttalen er noe i retning av dør-sli. Har ikke lydtegn her...

Så det er vel ikke riktig å si at det er så enkelt å uttale på norsk?

Kanskje ikke for barn som leser boken på egen hånd. Men for de som mestrer engelsk, så faller det seg naturlig å uttale Dursley som Dør-sli, selv når det står i en norsk tekst. Tror nå jeg, i alle fall. Min gudsønn på to og et halvt år lo og gjentok klokkerent "Dudley Dursley" da jeg leste navnet på engelsk i den norske utgaven av boka, så så vanskelig kan det ikke være.

Tja. Jeg har lest "Huset på prærien"-bøkene høyt for datteren min. Hun går i tredje klasse og lærer engelsk på skolen. Likevel valgte jeg å uttale navnene Laura, Mary og Caroline på norsk. For Charles og Carrie brukte jeg engelsk uttale, siden det egentlig ikke finnes noen norsk uttale av disse navnene. Men da jeg selv leste bøkene som barn, leste jeg Sjar-les og Karr-i-e, selv om jeg lærte engelsk på skolen...

Nå, når jeg leser bøker med engelske navn, uttaler jeg dem på engelsk. Altså inni hodet mitt :) Men det er jo fordi jeg kan det. Når jeg leser høyt, flyter det lettere å lese en norsk bok med å uttale Læu-ra i stedet for Låra og tjukke R-er.

Lett nok. Uansett, poenget er uansett at om de skulle oversatt navnet til norsk, burdet de gjort det til et ordentlig norsk navn, tilsvarende... jeg veit ikke... Duvik eller noe. Dumling er jo ikke et navn.

Rowling's names:
Dursley: a town in Gloucestershire, England. Rowling chose the name because it sounds “dull and forbidding.”

Altså noe et engelsk barn (kanskje) kunne ha et forhold til, men som et norsk barn bare kunne uttale...
(Og PRØV å komme med et "ekte norsk navn" med begrunnelsen "vi valgte det fordi det skulle høres kjedelig og avskrekkende ut"...)

Esløv?

Bra forslag.
Greit å bygge opp under rivaliseringen med svenskene med et norskklingende navn som ikke finnes i den norske telefonkatalogen og samtidig er et sted i Sverige.

Selv mener jeg selvfølgelig at "Dumling" gjør mye av den samme jobben, uten å erte svenskene.

Hehe, skjønner hva du mener. Men er bare det at jeg liker en litt ektefølt norskklingenhet om du skjønner. Og jeg tenkte at hvis man skal bruke et litt "kjipt" navn på et litt "kjipt" tettsted, slik Rowling gjorde, er f.eks. Esløv et forslag. Åmål, som i ny norsk og svensk språkkultur, har blitt definisjonen på et slikt sted, hadde vel blitt litt dumt. Man kan jo spørre seg hvor gøy de som bor i Dursley er over navnebruken? Eller kanskje de bare synes det er gøy å bli "beæret" slik?

Og når jeg tenker meg om, Esløv kan gi assosiasjoner til ordet esel. Og familien Dursley er jo en gjeng med esler.

Ja, jeg likte Esløv. Både som "er sløv" og "esler".
Men jeg liker ikke å "mobbe" steder i barnebøker. (Mobbing av svensker kan gå an;) )

Jeg liker heler ikke å "henge ut" vanlige (eller uvanlige) norske navn.
Noe som gjør at en "full fornorsking" av Harry Potter, fulgt opp av hva Rowling MENTE med navnene... ville blitt feil i mitt hode.

Jeg tror ellers norske barn hadde et greiere forhold til hva en "Dumling" er for noe enn "Dursley". "Esløv" kunne vært et alternativ, men jo mer "norske" navnene blir, jo mer forsiktig må man være for å ikke tråkke noen på tærne.

Ja og nei. Ser poenget ditt, men jeg er også opptatt av at forfatterens mening skal gjendiktes riktig. Og jeg tror mange barn er fornuftige nok, og har en streit nok humor til å ikke gjøre det til en mobbe-greie. For meg blir liksom den engelske versjonen av Dumling Dumbley. F.eks. er det veldig riktig at hovedpersonene i Roald Dahls bok the Twits, blir hetende Dustene på norsk. Twit og Dust er jo det samme. Dursley og Dumling ikke.

Nå tar vi vel diskusjonen litt ut på viddene, men...

Det er mange år siden jeg jobbet som barneskolelærer. Og det er mulig barna har forandret seg.
Men min erfaring fra "den gang da" er at det ikke er de ungene som er "fornuftige nok" eller har "en streit nok humor" som er mobberne.
Mobberne er de som har plass til en tanke i hodet samtidig, og som ikke klarer å slippe taket i den om det er en tanke de kan bruke til å plage andre.

Men jeg ser poenget ditt. Jeg gjør det.
Og jeg ER i utgangspunktet enig i at "gjendiktning" er bedre en "oversetting", altså at du skal få frem forfatterens MENING, og ikke "ordrett hva forfatteren sier".